Nyhetsbrev - Produksjonsavgift for oppdrettsnæringen

Stortinget vedtok 8. juni å be regjeringen om å sette i gang arbeidet med å utrede en produksjonsavgift for oppdrett av laks, ørret og regnbueørret innenfor territoriallinjen. Det vises til at en slik avgift vil kunne gi berørte kommuner rundt 400 millioner kroner mer i inntekt hvert år.

Utskriftsvennlig versjon

Stortinget ba regjeringen komme tilbake med et forslag i statsbudsjettet for 2018, som fremlegges i oktober senere i år, slik at avgiften kan tre i kraft senest 1. juli 2018.

Bakgrunn for avgiften

Avgiften er begrunnet i at oppdrettsnæringen er en økonomisk suksesshistorie som bygger på at næringen bruker areal som tilhører fellesskapet i Norge til fiskeoppdrett. Oppdrettsnæringen utnytter med andre ord grunnrenten. Grunnrente, ofte omtalt som ressursrente, er betegnelsen på den potensielle meravkastningen som ligger i en næring hvor begrensede ressurser utnyttes. Det at næringen utnytter denne grunnrenten gjennom fellesskapets areal, skaper også konflikt mellom oppdrett og tradisjonell bruk av områdene, så som fiskeri, friluftsliv og miljøhensyn.

Næringen betaler i dag en engangssum for nye konsesjoner som blir delt mellom stat, fylke og kommune. Dette er en måte å betale for bruk av fellesareal på. Disse engangsutbetalingene gir imidlertid ikke kommunene grunnlag for å drive et langsiktig arbeid for god kystsoneplanlegging, tilrettelegging for andre næringer eller for å løse pågående miljøproblemer.

Flertallet i Stortingets næringskomité mente derfor det er rimelig at en slik betaling gjøres i form av et årlig vederlag til kommunene, som betaling for bruk av det fellesareal som kystsonen representerer. Komitemedlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet var imot innføringen av en slik avgift.

Om avgiften

Komiteflertallet viser til at det i hovedsak finnes to ulike modeller for hvordan en slik avgift kan fastsettes. Den kan fastsettes på grunnlag av:

  •         brukt areal til godkjente lokaliteter, eller
  •         produsert fisk

Et vederlag pålagt arealet vil gi et insentiv til å minimalisere arealbruken, noe som kan få uønskede sideeffekter. Avgift basert på produksjon sikrer dessuten at avgiften henger sammen med inntekten, noe som for næringen sannsynligvis vil oppleves som rimeligere. Selv om næringen opplever gode markeder nå, kan det tenkes at et anlegg i fremtiden må redusere produksjonen samtidig som det samme arealet benyttes. I en slik situasjon vil det kunne være urimelig å pålegge anleggene en stor avgift. Videre er det ønskelig å legge til rette for at næringen kan ha tilgjengelig brakklagt areal for å kunne flytte anlegg dersom resipienten ikke lenger tåler påvirkning fra anlegget, eller av andre miljøhensyn. En avgift basert på areal kan motvirke dette.

Komitéflertallet mente derfor at en avgift basert på produsert fisk ville være det beste. Det vil imidlertid kunne skape større variasjon i de inntektene kommunene får fra næringen, ved at produksjon fra år til år vil variere mer enn arealet, og at produksjonen kan bli flyttet mellom lokaliteter i ulike kommuner. Ifølge komitéflertallet vil det være rimelig at et slikt produksjonsvederlag uansett blir fordelt mellom kommunene basert på lovlig maksimalt tillatt biomasse (MTB) i hver kommune et selskap har anlegg.

Forretningsområder

Primærkontakter

Tord Fondevik
Morten Sandli
Tore Fjørtoft

Publisert

22. juni 2017