BANKKLAGENEMNDEN: STRUKTURERTE SPAREPRODUKTER
Bankklagenemnden avgjorde 20. januar 2009 klagesak mot DnB NOR vedrørende en kundes lånefinansierte investering i to strukturerte spareprodukter (”Produktene”). Nemnden delte seg i et flertall bestående av nemndens formann og de to representantene oppnevnt av Forbrukerrådet, og et mindretall bestående av de to representantene oppnevnt av banknæringen. Flertallet var av den oppfatning at bankens salg av Produktene var skjedd i strid med god bankskikk og at det ville være i strid med god bankskikk å gjøre investeringsavtalene og låneavtalen gjeldende overfor klager. På denne bakgrunn konkluderte Bankklagenemnden med at klager har krav på å bli stilt som om investeringene og låneavtalen ikke var inngått. Avgjørelsen er kun rådgivende og har ikke bindende kraft overfor partene.
Kort om sakens bakgrunn
Saken har sin bakgrunn i klagers investering på til sammen kr 500 000 i to aksjeindeksobligasjoner utstedt av banken, med løpetid fra 2000 til 2006. Investeringen og etableringskostnadene ble lånefinansiert med et fastrentelån i banken. Investeringen førte til et tap for klager beregnet til kr 266 147 før skatt. Klager anførte at forventet avkastning på investeringen var negativ på tegningstidspunktet og at banken ikke opplyste om, og ikke ga klager mulighet til å forstå, dette. På denne bakgrunn krevet klager for nemnden at banken skulle dekke klagers tap som følge av investeringen.
Bankklagenemndens avgjørelse
Det rettslige hovedspørsmålet i saken var hvorvidt bankens salg av Produktene skjedde i strid med god bankskikk, jf avtaleloven § 36 og dagjeldende verdipapirhandellov § 9-2 vedrørende god forretningsskikk, og hvorvidt det ville være i strid med god bankskikk å gjøre avtalene med klager gjeldende ved å fastholde at klager er bundet av avtalen om investering i Produktene og den korresponderende låneavtalen.
Bankklagenemnden peker innledningsvis i sin avgjørelse på tre forhold som er relevante ved vurderingen:
(i) sannsynligheten for at en lånefinansiert investering i Produktene kunne gi positiv avkastning,
(ii) størrelsen på bankens tilretteleggermargin (som ikke ble opplyst klager ved tegningstidspunktet), og
(iii) hvorvidt banken benyttet en urimelig høy lånerente hensett til den risiko banken var utsatt for.
Nemnden foretok en samlet vurdering av de tre elementene, med den begrunnelse at de alle har betydning for forventet produktavkastning, som av nemnden ble fremhevet som sakens kjerne.
Tvistens hovedspørsmål var hvorvidt forventet produktavkastning med lånefinansiering var tilstrekkelig positiv til å forsvare investeringen. Flertallet uttaler i den forbindelse at banken måtte ha et selvstendig ansvar for å vurdere hvorvidt Produktene hadde en slik forventet produktavkastning at de kunne tåle den lånefinansiering banken selv la opp til. Nemnden uttaler videre at det ikke er tilstrekkelig om beregningene knyttet til avkastning skulle vise svakt positiv avkastning. Det sies imidlertid ikke noe ytterligere i avgjørelsen om nøyaktig hvor grensen går.
Flertallet slår videre fast at bevisbyrden for at Produktene hadde en tilstrekkelig positiv forventet produktavkastning, må ligge på banken. Dette begrunnes i at banken er den profesjonelle part, som har satt sammen Produktene og tilbudt dem med lånefinansiering til kundene. Banken pliktet i følge nemnden å forsikre seg om at den forventede produktavkastningen med lånefinansiering i
tilstrekkelig grad var positiv, før Produktene ble markedsført til kundene.
Dersom det er slik at flere ulike metoder kunne benyttes for å bestemme parametrene ved vurderingen av den forventede produktavkastningen, uttaler nemnden at banken i så fall uansett skulle ha opplyst klager om resultatet av ulike parameteranslag og usikkerheten knyttet til disse, samt redegjort for betydningen av usikkerheten.
Etter en konkret bevisvurdering, basert på de sakkyndige rapportene fremlagt av henholdsvis klager, banken og Bankklagenemndens oppnevnte uavhengig sakkyndige, kom nemndens flertall til at banken ikke hadde oppfylt sin bevisbyrde for at forventet produktavkastning ved lånefinansiering i tilstrekkelig grad var positiv.
For så vidt gjelder bankens tilretteleggermargin, tok nemndens flertall ikke stilling til hvorvidt det forelå en opplysningsplikt om denne. Nemnden påpeker imidlertid at en slik opplysningsplikt kan foreligge på kontraktuelt grunnlag uavhengig av offentligrettslige regler. Avgjørende var den effekten tilrettelegger-honoraret hadde på produktavkastningen, ved at den reduserte det beløp som sto til rådighet til kjøp av opsjoner som skulle kunne generere meravkastning. Bankens tilretteleggermargin medvirket således til det negative bildet av forventet avkastning.
I forhold til fastrentelånet som var tatt opp for å finansiere investeringen, presiserer nemndens flertall at det ikke er lånerenten i seg selv som er temaet, men innvirkningen denne hadde på forventet produktavkastning. Nemnden uttaler i den sammenheng at rentenivået ikke reflekterte den risiko banken var eksponert for ved lånet, og at renten utvilsomt hadde en negativ effekt på forventet produktavkastning.
På ovennevnte bakgrunn var nemndens flertall av den oppfatning at bankens salg av de aktuelle var skjedd i strid med god bankskikk, jf avtaleloven § 36 og dagjeldende verdipapirhandellov § 9-2, og at det ville være i strid med god bankskikk å gjøre investeringsavtalene og låneavtalen gjeldende
overfor klager. Klager hadde således krav på å bli
stilt som om investeringsavtalene og låneavtalen
ikke var inngått.
For så vidt gjelder nemndens mindretall, var dette enig med flertallet i det rettslige utgangspunktet for vurderingen. Mindretallet var også enig i at bevisbyrden påligger banken for så vidt gjelder vurderingen av forventet produktavkastning. Mindretallet mente imidlertid at bankens bevisbyrde måtte være oppfylt dersom banken kunne vise at den forventede produktavkastning etter bankens beregninger med sannsynlighet kunne bli positiv for klageren, forutsatt at banken baserte sine vurderinger på et faglig forsvarlig skjønn på det tidspunkt salget av Produktene skjedde. Slik mindretallet så det, var en slik bevisbyrde oppfylt i den angjeldende saken. Mindretallet fant heller ikke grunnlag for å kritisere banken på grunn av tilretteleggermarginen eller på grunn av rentenivået på lånet.
Avsluttende bemerkninger
Bankklagenemndens avgjørelse er konkret begrunnet og basert på en komplisert bevisvurdering der sakkyndige redegjørelser spiller en avgjørende rolle. Det er således vanskelig å si i hvilken grad avgjørelsen vil være representativ for andre verserende og fremtidige saker om salg av strukturerte spareprodukter.
Som nevnt innledningsvis er avgjørelsen ikke rettslig bindende, og DnB NOR har offentlig meddelt at banken ikke har til hensikt å følge Bankklagenemndens avgjørelse. Kredittilsynet uttalte på denne bakgrunn i en pressemelding 21. januar 2009 at tilsynet ikke vil kommentere nemndens avgjørelse, da det ser ut til at det vil gå mot en rettslig avgjørelse av saken.
Kontaktpersoner i Schjødt:
Gruppe Corporate Kapitalmarkeder
Audun Bondkall (audun.bondkall@schjodt.no)
Anne-Lene Åvangen (anne-lene.avangen@schjodt.no)
Erling Christiansen (erling.christiansen@schjodt.no)