Nye regler i finansavtaleloven om låne- og kredittavtaler
Endringene i finansavtaleloven som følge av implementeringen av det nye forbrukerkredittdirektivet (rådsdirektiv 2008/48/EF) og innarbeidingen av kredittkjøpsloven i finansavtaleloven ble vedtatt i statsråd 7. mai ved lov nr. 15 for 2010. For banker og andre kredittgivere stiller de nye reglene krav til både ajourføring av låne- og kreditdokumentasjon og nye rutiner for å etterleve lovens krav. Endringene i loven trer i kraft 11. juni, og gjelder da både for nye og eldre avtaler med mindre annet er eksplisitt sagt.
Nedenfor tar vi for oss de endringene som vi mener er av størst prinsipiell interesse. Oversikten er naturlig nok ikke uttømmende.
UTVIDET ANVENDELSESOMRÅDE FOR FINANSAVTALELOVENS REGLER OM KREDITTAVTALER
Lovens kapittel 3 som tidligere omfattet ”Låneavtaler m.v.”, omfatter etter implementeringen av kredittkjøpsloven både låne- og kredittavtaler. Tanken er at dette i alle fall skal dekke det som ble betegnet som låneavtaler etter finansavtaleloven og kredittavtaler etter kredittkjøpsloven. Fellesbetegnelsen har blitt ”kredittavtaler”, og nedenfor brukes denne begrepsbruken.
Lovens utgangspunkt er som før at den gjelder der finansinstitusjon eller lignende institusjon yter kreditt til både forbrukerkunder og næringskunder. Nytt er imidlertid at dersom en forbrukerkunde tar opp kreditt hos enhver annen som yter kreditt som ledd i næringsvirksomhet (typisk selger av en vare eller en tjenesteleverandør), vil lovens regler om kredittavtaler som et utgangspunkt komme til anvendelse. Lovens regler om førtidig forfall, førtidig tilbakebetaling samt avregning av gjeldsposter gjelder også ved kreditt mellom næringsdrivende hvor ingen av partene er finansinstitusjon eller lignende.
Selv om lovens bestemmelser nå omfatter en videre krets av kredittgivere, er det fremdeles slik at en del av lovens bestemmelser (slik som visse informasjonsplikter og frarådningsplikt) kun gjelder der kredittkunden er forbruker. Definisjonen på en forbruker er som et utgangspunkt en fysisk person når avtalens formål for denne ikke hovedsakelig er knyttet til næringsvirksomhet.
Som tidligere eksisterer det en vid adgang til å fravike loven ved avtale der kredittkunden ikke er forbruker.
STRENGERE INFORMASJONSPLIKTER VED MARKEDSFØRING AV KREDITTAVTALER
Ved kredittgiveres markedsføring av kredittavtaler både i forhold til forbrukere og næringsdrivende videreføres kravet til opplysning om effektiv rente. I tillegg gjelder det nå generelle krav til opplysning om blant annet samlet kredittbeløp, avtalens løpetid, totalbeløp og størrelsen på eventuelle avdragsbetalinger. Standardopplysningene skal gis på en tydelig måte med et representativt eksempel.
PLIKT TIL KREDITTVURDERING AV FORBRUKERE
De fleste banker og andre finansinstitusjoner har allerede gode systemer for kredittvurdering av kundene. Nå innføres likefullt en lovbestemt plikt til å foreta kredittvurdering av forbrukerkunder basert på opplysninger fra kunden og om nødvendig innhentet informasjon fra relevante databaser. Tilsvarende plikt til kredittvurdering gjelder ved økning av kredittbeløpet etter inngåelsen av avtalen.
I forhold til andre næringsdrivende som yter kreditt i næringsvirksomhet, kan muligens dette kravet til kredittvurdering by på nye utfordringer.
STRENGERE INFORMASJONS- OG FORKLARINGSPLIKT OVERFOR FORBRUKERKUNDER
I forkant av inngåelse av kredittavtale med forbruker medfører lovendringen er skjerpet informasjonsplikt for kredittgiveren sett i forhold til dagens regler. Blant kravene som nå vil gjelde er plikten til å informere om kredittype, vilkårene for å kunne utnytte kreditten, sikkerhet som kreves, ytterligere kostnader som er knyttet til kreditten og hvorvidt det foreligger angrerett på kreditten. Opplysningene som kreves skal gis på papir eller annet varig medium ved bruk av formular.
Utover en skjerpet informasjonsplikt, innføres det også en forklaringsplikt for kredittgiveren. Det er sagt at forklaringsplikten skal medføre at forbrukeren får en fyllestgjørende forklaring slik at han eller hun er i stand til vurdere om den foreslåtte kredittavtalen passer til hans eller hennes behov og finansielle situasjon.
STRENGERE FRARÅDINGSPLIKT OVERFOR FORBRUKERKUNDER
Både etter finansavtaleloven og kredittkjøpsloven har det eksistert en frarådingsplikt for kredittgiveren dersom en forbruker alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp kreditten. Regelen videreføres, men skjerpes ytterligere for kredittgiveren ved at denne så vidt mulig både skal fraråde forbrukeren muntlig og skriftlig. Nytt er også at forbrukeren skal bekrefte skriftlig at frarådingen har funnet sted i tilfeller hvor han eller hun inngår kredittavtalen til tross for frarådingen.
ANGRERETT FOR FORBRUKERKUNDER
Nytt i loven er at forbrukerkunder nå er gitt en angrerett på 14 dager ved inngåelse av kredittavtaler. Fristen løper fra den dag kredittavtalen er inngått eller fra den dag forbrukeren har mottatt avtalevilkår og opplysninger i samsvar med lovens krav. Ved benyttelse av angreretten faller partenes plikter til å oppfylle kredittavtalen bort, og forbrukeren plikter senest innen 30 dager å betale tilbake kredittbeløpet og nominelle renter. Dersom kreditten er knyttet til levering av en vare eller tjeneste, gjelder i tillegg visse av angrerettslovens bestemmelser. Angreretten gjelder imidlertid ikke ved fastrentekreditt hvor samlet kredittbeløp overstiger 700 000 kroner.
LOVEN ÅPNER FOR Å KNYTTE RENTE PÅ KREDITTER TIL FORBRUKERKUNDER TIL REFERANSESATS
De gjeldende reglene om varsling av forbrukerkunder senest seks uker før renten endres har gjort det problematisk å yte lån som har vært knyttet til referanserente til denne gruppen. Med endringen av loven som nå er vedtatt tillates det imidlertid at renten avtales til å følge en referansesats uten at det skjer nærmere varsling av endringene i denne satsen. Kravet er at referansesatsen er gjort tilgjengelig for offentligheten på hensiktsmessig måte, og at opplysningene om den nye referansesatsen er tilgjengelig for kunden hos kredittgiveren. Kredittgiveren skal også med jevne mellomrom informere om endringene i kredittkostnadene og betydningen av dette for avdrags- og renteterminene.
VIDEREFØRING AV FORBRUKERENS RETT TIL Å RETTE INNSIGELSE MOT KREDITTGIVER VED KREDITTKJØP
Kredittkjøpsloven § 8 inneholder en regel om at forbrukerkredittkjøperen kunne gjøre samme innsigelser gjeldende mot kredittgiveren på grunnlag av kjøpet som mot selgeren. Denne bestemmelsen videreføres nå i finansavtaleloven § 54b. Forutsetningen er at kreditten er gitt etter avtale mellom selgeren og kredittgiveren. Dersom det er betalt med kredittkort tilknyttet eksterne kortsystemer vil dette kravet i henhold til lovens forarbeider være oppfylt. Men dersom beløpet betales med et debetkort, omfattes ikke kjøpet av lovens bestemmelse. Kredittgiverens ansvar er også begrenset til det beløp kredittgiveren har mottatt fra forbrukerkjøperen i anledning kjøpet.
FÆRRE KAUSJONISTER ANSES SOM FORBRUKERKAUSJONISTER
Lovgiver benyttet også anledningen til å endre forbrukerdefinisjonen i kausjonskapitlet i finansavtaleloven. Helt fra lovens vedtakelse i 1999 har det hersket tvil om en person som kausjonerer for typisk et aksjeselskap hvor vedkommende har interesser skulle betraktes som en forbrukerkausjonist. Slik loven nå blir endret, og sett på bakgrunn av uttalelsene i forarbeidene, må det antas at en personlig kausjonist som eier mer enn 50% av aksjene i selskapet som det kausjoneres for, ikke er å anse som forbruker etter kausjonsreglene i finansavtaleloven. Også kausjonister som har en mindre eierandel i selskapet kan bli identifisert med selskapets næringsvirksomhet, men det vil bero på en nærmere vurdering av omstendighetene og om vedkommende har en sentral posisjon i selskapet mv.
OPPSUMMERING
Endringene i finansavtaleloven er relativt omfattende og stiller helt klart krav til ny dokumentasjon og nye rutiner for alle banker og andre kredittgivere. De fleste er nok godt i gang med disse forberedelsene. I den utstrekning det er ønskelig stiller vi gjerne opp både som diskusjonspartner og rådgiver for de endringer som må implementeres som følge av den nye lovgivningen.
Kontakpersoner:
Harald Sætermo
Olav Slagsvold