Prinsipiell høyesterettsdom om entrepriserettslige varslingsregler
Høyesterett avsa 13. februar 2009 en dom med prinsipiell betydning for varsling av krav på entrepriserettens område. Tvisten dreide seg om en totalentreprenørs krav på dekning av merutgifter. Byggherren hevdet at kravet var varslet for sent, og at det dermed var prekludert. Entreprenøren fikk medhold i at det var varslet i tide etter en vurdering av når varslingsfristen starter å løpe. Høyesterett uttalte at entreprenøren må gis mulighet til å vurdere ansvarsforhold og alternative løsninger før varslingsfristen starter å løpe. Høyesterett kom også med bemerkninger om 24-timers varslingsfrister og om risikoen for uklare formuleringer i kontrakten. Schjødt ved advokat Nils-Henrik Pettersson prosederte saken på vegne av entreprenøren.
Sakens bakgrunn og problemstillingene for Høyesterett
Den 9. mai 2005 inngikk Stryn Energi AS (”byggherren”) kontrakt basert på NS 3431 med NCC Construction AS (”NCC” eller ”entreprenøren”) om en totalentreprise for utbygging av Innvik kraftverk i Stryn kommune. På grunn av uforutsette grunnforhold ble entreprenøren påført merutgifter, og krevde dekning av disse. Saken reiste fire hovedspørsmål; (i) hadde byggherren gitt uriktig informasjon om grunnforholdene, (ii) hvem hadde risikoen for opplysningene, (iii) hadde entreprenøren varslet i tide og (iv) hvordan skulle kravet beregnes.
Gulating lagmannsrett kom til at byggherren hadde gitt uriktig informasjon om grunnforholdene, og at dette var byggherrens risiko. Videre fant lagmannsretten at entreprenøren hadde varslet i tide. Entreprenøren fikk også fullt medhold i sin beregning av kravet. Byggherren anket varslingsspørsmålet inn for Høyesterett, og det er kun dette spørsmål som er tema i Høyesterettsdommen. Partene var enige om at varslingsfristen starter å løpe når entreprenøren har faktisk kunnskap om at det er gitt feil opplysninger som medfører merutgifter. Uenigheten bestod i hva som nærmere ligger i kravet til kunnskap. En annen problemstilling for Høyesterett var hvilken varslingsfrist som kom til anvendelse.
Hvilken varslingsfrist gjelder?
NS 3431 punkt 8.5 regulerer varsling av krav entreprenøren får på grunn av uforutsette forhold i grunnen. Det skal varsles uten ugrunnet opphold. NS 3431 punkt 26.2 jf. punkt 22.5 regulerer varsling av krav entreprenøren får på grunn av årsaker som må henføres under byggherrens forhold. Fristen var i kontraktsdokumentet endret til 24 timer. Førstvoterende var usikker på hvilken av varslingsreglene som kom til anvendelse. Kravet oppstod riktignok som følge av uforutsette grunnforhold, men årsaken til at grunnforholdene var uforutsette var byggherrens uriktige opplysninger. Høyesterett uttalte:
”Den svært korte fristen vil lett kunne føre til urimelige resultater. Jeg finner derfor at uklarheten om hvilken varslingsfrist som gjelder, må gå ut over byggherren Stryn Energi, som har formulert kontrakten.”
Høyesterett kom altså til at NS 3431 punkt 8.5 kom til anvendelse i dette tilfellet, og bygget dette på en kombinasjon av rimelighetsbetraktninger og ”uklarhetsregelen”.
Når starter fristen å løpe?
Førstvoterende presiserer at utgangspunktet for varslingsfristen i NS 3431 punkt 8.5 må være det samme som i punkt 22.5: når totalentreprenøren har faktisk kunnskap om at det er oppstått eller vil oppstå forhold som medfører merutgifter. Entreprenøren må også ha tid til å foreta en samlet bedømmelse av forholdene. Høyesterett kom deretter med en del generelle uttalelser om når varslingsfristen starter å løpe:
”Varslingsregelen har bare betydning når totalentreprenøren vil kreve merutgifter dekket av byggherren. Dette må innebære at varslingsfristen først begynner å løpe når entreprenøren er klar over de faktiske forhold som gjør at byggherren er ansvarlig for utgiftene, og han må gis tid til å vurdere ansvarsspørsmålet.”
Fristen starter altså ikke å løpe når entreprenøren er klar over at det er oppstått forhold som vil medføre merutgifter som sådan, slik en snever fortolkning av NS 3431 punkt 22.5 kan tyde på og slik byggherren hevdet. Det avgjørende er kunnskapen om de faktiske forhold som gjør at byggherren er ansvarlig for utgiftene. Videre medfører dette at entreprenøren må ha tid til å vurdere ansvarsforholdene før varslingsfristen starter å løpe.
Høyesterett kom også med generelle bemerkninger om betydningen av entreprenørens vurdering av alternative tiltak for å begrense eller forebygge merutgiftene:
”Etter punkt 26.2 har totalentreprenøren krav på kompensasjon bare i den utstrekning han ikke kan begrense eller forebygge utgiftene med rimelige midler. Det følger etter mitt syn av dette at varslingsfristen i de tilfeller hvor entreprenøren mener at alternative tiltak kan være aktuelle, først inntrer når entreprenøren blir klar over at slike tiltak ikke kan begrense eller forebygge merutgiftene. Forutsetningen må imidlertid være at entreprenøren rimelig raskt vurderer spørsmålet.”
For den konkrete vurderingen av fristens utgangspunkt, var det et sentralt poeng for entreprenøren at grunnforholdene ble avdekket etter hvert, og at forholdene ble verre og verre. Avdekking av grunnforholdene skjedde i tre faser, og først 26. oktober 2005 ble det klart at ”fjellet lå klart lavere enn forventet”. Høyesterett var enig i dette, og kom til at varslingsfristen ikke startet å løpe i ”avdekkingsfasen”, sett hen til den samlede vurderingen entreprenøren her måtte gjøre. Spørsmålet var deretter om varslingsfristen startet å løpe 26. oktober 2005 da entreprenøren hadde kunnskap om avvik mellom det faktiske fjellnivået og det som var opplyst fra byggherrens side. Høyesterett kom til at dette ikke var tilfelle:
”NCC utredet i perioden 15. oktober til 9. november i samarbeid med Sweco Grøner et platedamalternativ. Fra begynnelsen av november til 16. november bleogså årsaks- og ansvarsforhold utredet. NCC vurderte opprinnelig om krav kunne rettes mot Sweco Grøner, som hadde ansvaret for prosjekteringen. Jeg legger til grunn at NCC først 16. november 2005 hadde tilstrekkelig oversikt over årsaks- og ansvarsforholdene til å rette krav mot Stryn Energi. Vurderingen av årsaks- og ansvarsforholdene måtte nødvendigvis ta en viss tid, og etter mitt syn handlet NCC tilstrekkelig raskt.”
Entreprenøren ble gitt tilstrekkelig tid til å foreta utredninger av alternative tiltak og (relativt kompliserte) vurderinger av årsaks- og ansvarsforhold, herunder om krav kunne rettes mot entreprenørens egen rådgiver. Entreprenørens tidsbruk var på henholdsvis ca. 3,5 og 2 uker. I dette tilfelle kunne vurderingene skje med en viss overlapping uten at fristen startet å løpe. Høyesterett konkluderte deretter med at kravet var varslet i tide.
Avsluttende merknader
Høyesteretts generelle uttalelser om når varslingsfristen begynner å løpe, må i utgangspunktet gjelde også for andre typer krav og andre kontraktstyper med samme ordlyd, f.eks. NS 3430. For det nye kontraktsregimet er det også betydelig overføringsverdi. De aktuelle bestemmelser i NS 8405 1. utgave er nesten identiske som i NS 3431, mens i NS 8405 2. utgave og NS 8415 gjelder det i tillegg et krav om aktsom opptreden hos entreprenøren. Videre kan det ha en viss betydning for vurderingen om det dreier som en utførelses- eller totalentreprise, sett hen til den ulikartede risikofordelingen i entrepriseformene.
Dommen kan ellers leses i sin helhet her.
Kontaktpersoner:
Nils-Henrik Pettersson
Oslo
nils-henrik.pettersson@schjodt.no
Mobil: 91 36 95 49
Halvor Aurmo
Oslo
halvor.aurmo@schjodt.no
Mobil: 91 67 07 02