Adgangen til å anses ubundet etter avtaleinngåelse

I norsk kontraktsrett er det et grunnleggende prinsipp at avtaler som inngås skal holdes og gjennomføres. Imidlertid finnes det en unntaksregel kalt "re integra" (latin; "mens saken står urørt") som gir begrenset adgang for en part til å komme seg ut av avtalen hvis løftet om å inngå avtalen kalles tilbake kort tid etter at det ble avgitt. Videre vilkår for at man skal kunne anses ubundet er at det foreligger særlige grunner og at adressaten for løftet/avtalemotparten ikke har innrettet seg etter løftet. Re integra-regelen er dels lovfestet og dels ulovfestet.

Det er ikke ofte saker om å være ubundet etter regelen om tilbakekall av løfter kommer opp for Høyesterett. Høsten 2017 ble imidlertid en sak om re integra behandlet. Høyesterett fant at bindende avtale var inngått, og at løftegiveren ikke kunne påberope seg re integra-regelen. Dommen omtales nedenfor.    

Bakgrunnen for saken var at Nordisk Utleie AS (NU) og Idium AS (Idium) forhandlet om å inngå en avtale, som innebar at Idium skulle utvikle en internettside med publiseringsløsning for NU. Sistnevnte var den gang et nystiftet selskap. Dagen etter et møte oversendte Idium et tilbud til NU på e-post. Tilbudet inneholdt en nærmere presentasjon av publiseringsløsningen m.m., omtale av serviceavtale, estimat for bruk av konsulenttimer og pristilbud. Vedlagt var også Idiums standardvilkår. Nederst i tilbudet, mellom overskriften om aksept av tilbud og signaturfeltet, fremgikk det at:

"Vi håper tilbudet gir tilstrekkelig informasjon til å treffe en beslutning om å innlede et samarbeid med Idium. Signert tilbud anses som en avtale mellom kunden og Idium AS."

Dagen etter at tilbudet var sendt over hadde partene igjen kontakt. Idium formidlet da et ønske om å inngå avtale samme dag, slik at selskapet kunne fakturere og inntektsføre avtalen i april måned. Denne dagen ble det særlig forhandlet om prisen. Etter å ha oversendt oppdatert tilbud, sendte Idium en e-post på kvelden hvor det sto:

"Som avtalt på telefonen får dere fast pris på prosjektet".

Fem minutter senere svarte NU:

"Den er grei, da aksepterer vi tilbudet."

Deretter sendte Idium samme kveld en (for høy) faktura, med krav om betaling. Et avtalt oppstartsmøte noen dager senere fant ikke sted. NU tok flere ganger kontakt for å beramme nytt møte, uten at dette ble besvart eller fant sted.  Omtrent en uke deretter sendte NU en e-post, hvor det fremgikk:

"Nordisk Utleie AS takker nei til videre samarbeid med Idium."

Det ble blant annet vist til at det var useriøst av Idium å sende faktura før avtale var signert samt den manglende oppfølgningen fra Idiums side de siste ti dagene. NU fremholdt at man ikke hadde tillit til at Idium kunne gjennomføre web-prosjektet som forventet. Idium fastholdt på sin side at det forelå bindende avtale og krevde erstatning for den positive kontraktsinteressen. NU ble frifunnet både i tingretten og i lagmannsretten. Lagmannsretten bygget på at det var inngått bindende avtale, men at NU var ubundet etter regelen om tilbakekall av løfter re integra. Idium anket til Høyesterett over rettsanvendelsen. 

Høyesterett tok først stilling om bindende avtale var inngått. Høyesterett fant at NU hadde avgitt bindende aksept, som ikke kunne tolkes innskrenkende. Deretter ble det lagt til grunn at det ikke var tatt signeringsforbehold. Formuleringen om at signert tilbud anses som en avtale, viste at signering ikke var den eneste måten avtale kunne inngås på. Bindende avtale var derfor inngått etter en klassisk tilbud/aksept-modell.

Spørsmålet var så om aksepten kunne trekkes tilbake etter re integra-regelen, jf. analogi til avtaleloven § 39 andre punktum. Etter denne kreves det at avtalemotparten ikke har innrettet seg etter løftet, og at det foreligger særlige grunner som det kan tas hensyn til.

Høyesterett viste til at bestemmelsen i avtaleloven forutsetter at bare omstendigheter som foreligger på avtaletidspunktet, og ikke etterfølgende omstendigheter, er relevante etter bestemmelsen. Men dette gjelder ikke for den ulovfestede re integra-regelen, som er basert på analogisk anvendelse av avtaleloven § 39 andre punktum. Ved anvendelse av den ulovfestede re integra-regelen kan det også kan legges vekt på etterfølgende omstendigheter, herunder etterfølgende adferd som utgjør mislighold. Imidlertid vil slike etterfølgende omstendigheter sjelden alene være tilstrekkelig for at re integra-regelen er anvendelig når det gjelder kommersielle avtaler mellom profesjonelle og likeverdige parter.

Etter å ha gitt disse mer prinsipielle føringene, fant Høyesterett konkret at faktureringen som ble sendt for tidlig, med feil beløp, var for bagatellmessig til at NU kunne trekke seg fra avtalen. Problemene rundt oppstartsmøte var mer vesentlige, men heller ikke dette var tilstrekkelig til å oppfylle den "svært høye terskelen" som ifølge Høyesterett gjelder for re integra i de tilfeller det er tale om etterfølgende forhold og avtalen er inngått mellom profesjonelle næringsdrivende. At det gjelder en høyere terskel for etterfølgende omstendigheter samsvarer for øvrig med læren under avtaleloven § 36, se blant annet Rt. 2011 s. 1359 (avsnitt 45), selv om dette ikke ble fremhevet av Høyesterett.

Høyesterett fant etter dette at NU ikke hadde adgang til å trekke seg fra avtalen etter re-integra regelen. Lagmannsrettens dom ble derfor opphevet (hvilket betyr at lagmannsretten må ta stilling til Idiums krav om positiv kontraktsinteresse).  

Høyesteretts dom viser at det ikke skal være mer kurant å påberope re integra-regelen enn avtaleloven § 36 i profesjonelle forhold. I begge tilfeller er det en meget høy terskel. Ved etterfølgende omstendigheter er det primært kontraktsrettens misligholdsregler som må påberopes.

Forretningsområder

Primærkontakter

Per M. Ristvedt
Sigurd Holter Torp

Publisert

4. januar 2018