Ansattes rettigheter i virksomhetsoverdragelse - tap av AFP gir valgrett

Høyesterett avsa torsdag 11. oktober 2018 dom i saken mellom DNB Næringseiendom AS og en arbeidstaker, der spørsmålet var hvorvidt arbeidstakeren hadde valgrett ved virksomhetsoverdragelse til Steen & Strøm Norge AS. Sakens hovedspørsmål var hvorvidt arbeidstakeren hadde en valgrett som følge av at hun ved overdragelsen mistet rett til AFP. Høyesterett kom til at det var sannsynliggjort at arbeidstakeren ville hatt rett til AFP dersom virksomhetsoverdragelsen ikke hadde skjedd, og at bortfallet av rettigheten var tilstrekkelig til at arbeidstakeren hadde valgrett. Det innebar at arbeidstakeren hadde rett til å forbli ansatt i DNB Næringseiendom. Ved virksomhetsoverdragelse fra arbeidsgiver med tariffavtale til virksomhet uten tariffavtale, må det etter dette gjøres en grundigere vurdering av om enkelte ansatte har valgrett eller ikke.

Sakens bakgrunn
Arbeidstakeren ble ansatt som eiendomskoordinator i DNB-konsernet i 2000. I desember 2012 gikk arbeidstakeren over i stilling i DNB Næringseiendom som markedskoordinator for Oslo City. Som ansatt i DNB Næringseiendom var arbeidstakeren omfattet av tariffavtale, og gjennom den tilsluttet AFP-ordningen. Oslo City-kvartalet ble solgt til Steen & Strøm med overdragelsestidspunkt den 1. januar 2016. Salget utgjorde en virksomhetsoverdragelse etter arbeidsmiljøloven kapittel 16.

Totalt fire arbeidstakere ble overført til Steen & Strøm gjennom virksomhetsoverdragelsen. Samtlige beholdt sitt lønnsnivå og den opparbeidede ansienniteten fra DNB Næringseiendom. DNB Næringseiendom betalte i tillegg en kompensasjon til de ansatte for tap i innskuddspensjon. Arbeidstakeren fikk nærmere kr 85 000 i slik kompensasjon. Steen & Strøm reserverte seg mot tariffavtalene som gjaldt i DNB Næringseiendom, hvilket også medførte at de fire arbeidstakerne ikke lengre ville være medlem i AFP-ordningen. Arbeidstakeren meddelte derfor at hun ønsket å benytte seg av valgretten, og dermed forbli ansatt i DNB Næringseiendom.

Rettslig utgangspunkt
Arbeidstakeres valgrett ved virksomhetsoverdragelse er ulovfestet, og har i hovedsak blitt fastslått og utviklet gjennom fire høyesterettsavgjørelser fra 1999 og 2000. I henhold til disse, kan en arbeidstaker ha en valgrett dersom overdragelse til ny arbeidsgiver medfører "ikke uvesentlige negative endringer", se bl.a. Rt. 2000 s. 2047 (Psykiatri) og Rt. 2000 s. 2058 (Miljøtransport).

Valgretten gjelder unntaksvis, mens hovedregelen etter loven er at en arbeidstaker som ikke ønsker å overføres til ny arbeidsgiver, kun har en reservasjonsrett. Reservasjonsretten innebærer at arbeidsforholdet hos overdragende virksomhet opphører på tidspunktet for overdragelsen.

Høyesteretts avgjørelse
Høyesterett uttalte at vurderingen av hvorvidt en arbeidstaker har valgrett eller ikke, beror på en konkret vurdering av hvor stor sannsynlighet det er for at virksomhetsoverdragelsen vil medføre negative endringer i arbeidstakernes arbeidssituasjon.

Dernest ble spørsmålet hvorvidt AFP er en relevant faktor knyttet til arbeidsforholdet som kan være egnet til å gi arbeidstakerne en valgrett.

DNB Næringseiendom og partshjelperne Finans Norge og NHO anførte at AFP ikke kunne tillegges betydning ved vurderingen, fordi AFP ikke er en rettighet for den enkelte arbeidstaker, men en mulighet. AFP-ordningen er et kvalifikasjonssystem, der gitte vilkår må være oppfylt både ved fylte 62 år og på uttakstidspunktet. I den forstand innebærer ikke AFP noen rettighet for den enkelte arbeidstaker før det er fastslått at vilkårene er oppfylt. Høyesterett påpekte at vurderingstemaet som har blitt utpenslet gjennom rettspraksis knytter valgrettsinstituttet til sannsynligheten for at virksomhetsoverdragelsen medfører negative virkninger for den enkelte arbeidstakeren. Arbeidstakerens alder kunne ikke alene være avgjørende i en slik vurdering, men i hvilken utstrekning AFP-vilkårene var oppfylt på overdragelsestidspunktet og hvor lenge det var igjen til uttakstidspunktet.

DNB Næringseiendom og partshjelperne anførte videre at fordi AFP er et utslag av tariffavtale, der det er tariffpartene som administrerer ordningen, ville det å vektlegge bortfall av AFP kunne forrykke balansen i den kollektive tariffestede ordningen. Høyesterett pekte på at AFP-ordningen ikke kunne ses isolert. AFP var etter Høyesteretts syn en så praktisk og økonomisk viktig pensjonsordning, der vilkårene direkte knyttet seg til arbeidssituasjonen, og som videre kunne ha stor økonomisk betydning for arbeidstakerne, at det tariffrettslige aspektet ved ordningen fikk mindre betydning.

Etter dette kom Høyesterett til at bortfall av AFP i prinsippet er et relevant moment for vurderingen av om arbeidstakerne har en valgrett ved virksomhetsoverdragelser. Samtidig måtte det foretas en konkret vurdering av hver enkelt arbeidstaker, for å fastslå hvorvidt bortfallet av AFP var en tilstrekkelig tungtveiende negativ innvirkning på arbeidssituasjonen.

For denne arbeidstakeren kom Høyesterett etter en konkret vurdering til at det var sannsynliggjort at hun ville hatt rett til AFP dersom virksomhetsoverdragelsen ikke hadde skjedd. På overdragelsestidspunktet var det kun ett år og to måneder til arbeidstakeren fylte 62 år, og hun hadde den nødvendige ansienniteten i ordningen allerede ved overdragelsestidspunktet. For arbeidstakeren var det videre snakk om en årlig ytelse på kr 70 000 frem til hun fylte 67 år, og deretter kr 51 000 i året. Beregnet utfra en antatt levealder på 85 år, utgjorde da bortfallet av AFP et tap på ca. kr 1,3 millioner. Høyesterett var enig med lagmannsretten i at et bortfall av et totalt pensjonsbeløp i en slik størrelsesorden utgjorde en ikke uvesentlig negativ endring av inngripende karakter i arbeidssituasjonen. Arbeidstakeren hadde dermed en valgrett.

Høyesterett vurderte for øvrig også betydningen av arbeidstakerens gjeldsbyrde, uten at det var avgjørende for resultatet. I lagmannsrettens dom ble det lagt vekt på at arbeidstakeren hadde en tyngende gjeldsbyrde, og at dette medførte at virksomhetsoverdragelsen og bortfallet av AFP ville ramme henne hardt. Høyesterett forkastet dette som et relevant vurderingstema. Det er kun negative virkninger av en virksomhetsoverdragelse som har tilknytning til arbeidssituasjonen som kan tillegges betydning ved valgrettsvurderingen. Rent private forhold er ikke relevante.

Sakens betydning
Høyesteretts dom i denne saken er prinsipiell. Det er første gang Høyesterett har vurdert hvorvidt bortfall av rettigheter til AFP ved virksomhetsoverdragelse kan medføre valgrett for arbeidstakerne.

Høyesteretts dom har vist at bortfall av AFP etter forholdene kan utløse en valgrett for arbeidstakerne. Hvor sannsynlig det er at bortfallet av AFP er en negativ konsekvens for den enkelte arbeidstakeren, skal vurderes ut fra vilkårene for AFP. Dette skal særlig baseres på arbeidstakerens alder og oppfyllelse av den nødvendige ansiennitet på overdragelsestidspunktet. Dersom det er under to år igjen til arbeidstakeren fyller 62 år, og ansiennitetsvilkåret er oppfylt, vil bortfall av AFP ofte kunne være en sannsynlig negativ konsekvens av virksomhetsoverdragelsen.

Etter Høyesteretts dom må det dermed gjøres konkrete vurderinger av arbeidstakere som nærmer seg 62 år og som overføres fra arbeidsgiver med tariffavtale (og AFP-tilknytning) til arbeidsgiver uten.

Kompetanseområder

Primærkontakter

Magnus Lütken
Marie Berggren Hagberg
Martin Jetlund
Trond Stang

Publisert

17. oktober 2018