Avklarende Høyesterettsdom om erstatningsansvar for styret og daglig leder

Høyesterett avsa 14. desember 2017 dom i en sak om personlig ansvar for daglig leder i et skipsverft etablert som et aksjeselskap. Selskapets styre begjærte oppbud, og to underleverandører fremmet erstatningssøksmål mot daglig leder med anførsel om at det var gitt mangelfull informasjon om sviktende økonomi hos verftet underveis som arbeidene ble utført. Høyesterett idømte ansvar for daglig leder. Dommen avklarer spørsmål av stor betydning for ledelsens personlige handlingsrom og tilhørende aktsomhetsnorm, herunder sammenhengen mellom informasjonssvikt og insolvens.

Saken gjaldt et skipsverft som hadde engasjert underleverandører til å utføre arbeider på flere skip under utrustning på verftet. Underleveransene ble levert på kreditt, og da skipsverftets styre begjærte oppbud i oktober 2011 fikk flere medkontrahenter ikke oppgjør for utført arbeid i den siste perioden frem til oppbudstidspunktet. To forskjellige underleverandører anla søksmål mot styret og daglig leder i skipsverftet. Ansvarsgrunnlaget ble formulert som at daglig leder skulle ha avverget at underleverandørene ble påført et tap, ved å fortsette å utføre arbeid på et tidspunkt der selskapets økonomi tilsa at selskapet ikke ville være i stand til å dekke kravene når de forfalt. Søksmålet mot styremedlemmene ble frafalt under hovedforhandlingen i tingretten. Tingretten kom til at daglig leder ikke hadde opptrådt uaktsomt, og frifant daglig leder for kravet fra underleverandørene. Tingretten la også til grunn at en erstatningssanksjonert opplysningsplikt om selskapets sviktende økonomi tidligst inntrer på insolvenstidspunktet. Medkontrahentene anket tingrettens dom til lagmannsretten, som idømte daglig leder ansvar overfor en av de to underleverandørene. I motsetning til tingretten kom lagmannsretten til at en opplysningsplikt kunne oppstå overfor underleverandørene selv om insolvens ennå ikke hadde inntrådt. Daglig leder anket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

For Høyesterett var det prinsipielle spørsmålet om daglig leder har en erstatningssanksjonert plikt til å varsle sine underleverandører om selskapets sviktende økonomi før selskapet objektivt sett har blitt insolvent, og før plikten til å begjære oppbud har inntrådt.

For å kunne ta stilling til sakens prinsipielle problemstilling måtte Høyesterett først vurdere når insolvens inntrådte hos skipsverftet. Høyesterett avklarte i den forbindelse et spørsmål som har vært diskutert i juridisk litteratur, nemlig om det etter konkursloven § 61 er et krav for betalingsudyktighet (illikviditet) at det faktisk har inntrådt betalingsmislighold. Høyesterett fant at et slikt krav ikke kan oppstilles, da spørsmålet om illikviditet må «besvares ut fra om de likvider som han disponerer, med tillegg av de likvider han i fremtiden antas å ville få tilgang til, er tilstrekkelige til å dekke hans allerede forfalte forpliktelser samt hans øvrige forpliktelser etter hvert som disse forfaller til betaling». Med denne rettslige forståelsen av konkursloven § 61 kom Høyesterett til at skipsverftet var insolvent senest i midten av august 2011, og ikke i løpet av september 2011 slik borevisor, tingretten og lagmannsretten hadde lagt til grunn.

Høyesterett tok deretter stilling til om underleverandøren hadde krav på å få informasjon om fremtidige betalingsproblemer hos skipsverftet. Det ble vist til at det etter kontraktsrettens prinsipp om lojalitet kan være en forpliktelse til å varsle medkontrahenten om forventet betalingsmislighold i løpende kontraktsforhold, og som utgangspunkt vil en slik opplysningsplikt foreligge der et insolvent selskap mottar tjenester på kreditt som det ikke kan regne med å kunne betale ved forfall. Høyesterett ga daglig leder medhold i at misligholdt opplysningsplikt i kontrakt ikke nødvendigvis medfører personlig ansvar for ledelsen i selskapet. Et selskap som gjennomgår vanskelige økonomiske tider må etter Høyesteretts syn ha mulighet til å forsøke å redde selskapet i det stille, og personlig ansvar er under ordinære forhold ikke aktuelt så lenge ledelsen har forsvarlig grunn til å tro at selskapet er solvent. Høyesterett ga også daglig leder medhold i dennes anførsel om at et personlig ansvar for daglig leder ikke bør inntre selv om selskapet er insolvent dersom det likevel er et realistisk håp om å kunne redde selskapet fra konkurs, selskapets ledelse arbeider aktivt og lojalt med dette formålet for øyet og endelig betinget av at styret begjærer oppbud innen rimelig tid dersom redningsoperasjonene likevel ikke lykkes. Dette er en prinsipielt viktig avklaring fra Høyesteretts side, som har stor betydning for ledelsens handlingsrom der et selskap har økonomiske vanskeligheter.

Spørsmålet om ledelsens rett til å redde selskapet så lenge det er realistisk håp kom ikke på spissen i denne saken, ettersom Høyesterett kom til at det ikke pågikk en redningsoperasjon i skipsverftet. Daglig leder og styret var uvitende om at selskapet hadde opparbeidet seg en underbalanse i løpet av 2011, og begjærte oppbud så snart dette ble avdekket. Uvitenheten skyldtes etter Høyesteretts syn mangelfulle regnskaper og økonomiforvaltning. Dette utgjorde et brudd på daglig leders plikter etter aksjeloven § 6-14, og Høyesterett idømte erstatningsansvar for daglig leder med grunnlag i aksjeloven § 17-1. Denne siden av dommen viser at det gjelder et forholdsvis strengt og formalistisk ledelsesansvar i norsk rett. Saken understreker også betydningen av at selskapet tegner ansvarsforsikring som beskytter ansatte og styret mot krav fra selskapets medkontrahenter og kreditorer.

Schjødt, ved partner Klaus Henrik Wiese-Hansen, prosederte saken for daglig leder.

Forretningsområder

Primærkontakter

Klaus Henrik Wiese-Hansen
Sven Eriksrud
Thomas Horn
Per M. Ristvedt
Sigurd Holter Torp
Simen Hammersvik

Publisert

20. desember 2017