Er reisetid arbeidstid?

Etter anmodning fra Høyesterett avga EFTA-domstolen 27. november 2017 en rådgivende uttalelse knyttet til grensen mellom arbeidstid og hviletid. Nærmere bestemt om reise til og/eller fra et annet sted enn arbeidstakernes faste oppmøtested er å anse som arbeidstid. I den forelagte saken konkluderer EFTA-domstolen med at reisetiden, på bakgrunn av konkrete forhold, utgjør arbeidstid.

Anmodningen fra Høyesterett relaterer seg til anke over sak LB-2015-30477 avgjort av Borgarting lagmannsrett 18. februar 2016. Saken dreier seg om en polititjenestemann som i forbindelse med tre oppdrag for politidistriktets utrykningsenhet ble beordret til vaktstart utenfor hans alminnelige oppmøtested. I lagmannsretten ble det konkludert med at reisetiden ikke var å anse som arbeidstid, hovedsakelig begrunnet i at:

  • Polititjenestemannen hadde et fast oppmøtested.
  • Det lå innenfor arbeidsgivers styringsrett å bestemme at oppmøtested for de bestemte oppdragene skulle være der oppdragene faktisk skulle utføres.
  • De begrensninger polititjenestemannen var underlagt under reisene var ikke tilstrekkelig omfattende til å anse han for å stå til arbeidsgivers disposisjon under reisen.

EFTA-domstolen har imidlertid kommet til et annet resultat. Basert på en vurdering av elementene i begrepet "arbeidstid" etter arbeidstidsdirektivets artikkel 2, uttaler EFTA-domstolen at:

  • Arbeidstid og hviletid er gjensidig utelukkende.
  • Det vil undergrave direktivets mål om å beskytte arbeidstakernes helse og sikkerhet, om arbeidstakere med et fast oppmøtested ikke skal kunne regne reisetiden for arbeidstid når reisen er nødvendig for å utføre oppgaver pålagt av arbeidsgiver på et sted utenfor arbeidstakers vanlige arbeidssted.
  • I spørsmålet om arbeidstaker står til arbeidsgivers disposisjon er intensiteten i mengden arbeid arbeidstakeren utfører under reisen ikke avgjørende.
  • Det er uvesentlig hvor ofte arbeidsgiver angir et annet oppmøtested enn det faste, med mindre virkningen er at arbeidstakers arbeidssted flyttes permanent.

Videre konkluderer EFTA-domstolen med at reisetiden i denne konkrete saken utgjør "arbeidstid", og legger vekt på følgende:

  • Arbeidstakeren var underlagt arbeidsgivers instrukser. Han sto ikke fritt til uavbrutt å bedrive egne interesser på en slik måte at reisetiden kunne anses som hviletid.
  • Arbeidstaker var under reisen utstyrt med nødvendig utstyr for å utføre pålagt oppdrag og var samtidig under arbeidsgivers overvåkning.

EFTA-domstolen legger med dette til grunn en vesentlig strengere fortolkning av begrepet "arbeidstid" enn det Borgarting lagmannsrett har gjort. Høyesterett er imidlertid ikke bundet av uttalelsen fra EFTA-domstolen, og kan dermed komme til et annet resultat enn det uttalelsen gir anvisning på. Skulle Høyesterett komme til et resultat i tråd med EFTA-domstolens uttalelser, vil dette kunne få store konsekvenser i mange relasjoner hvor nedlagt arbeidstid har betydning, som ved beregning av daglig og ukentlig arbeidstid. Det er forventet at Høyesterett behandler saken vinteren/våren 2018.

Advokater

Martin Jetlund
Trond Stang
Magnus Lütken

Publisert

19. desember 2017