Høyesterettsdom om kapitalforhøyelse

Høyesterett har i en fersk dom kommet til at en aksjetegners betalingsforpliktelse ikke faller bort ved oversittelse av aksjelovens meldefrist når dette skyldtes tegnerens eget betalingsmislighold.

Hvis en kapitalforhøyelse ikke er meldt til Foretaksregisteret innen tre måneder etter tegningsfristens utløp, er tegningene av aksjer ikke lenger bindende, jf. aksjeloven § 10-9 tredje ledd. For Høyesterett var spørsmålet om dette også gjelder når det er tegnerens eget betalingsmislighold som hindrer selskapet i å melde kapitalforhøyelsen.

Selskapet og aksjetegneren hadde inngått en gjensidig bindende avtale som innebar at selskapet skulle levere 75 000 aksjer mot at tegneren innbetalte 12 millioner kroner. Beløpet ble ikke betalt innen aksjelovens frist. At det følger av lovens ordlyd at tegningen da ikke lenger er bindende, kunne ifølge Høyesterett ikke være avgjørende når fristoversittelsen skyldtes tegnerens eget betalingsmislighold. Det måtte ha fremgått klart dersom lovgiver hadde ment å fravike det grunnleggende kontraktsrettslige prinsippet at en part ikke kan fri seg fra egen avtaleforpliktelse ved selv å misligholde denne.

Høyesterett kom videre til at selskapet på visse vilkår kunne kreve naturaloppfyllelse av aksjetegneren ved å gjennomføre en ny kapitalforhøyelse innen rimelig tid. Selskapet kunne i så fall gjennomføre en ny kapitalforhøyelse på samme vilkår som den som var falt bort.

Saken behandler også et spørsmål som gjelder de avtalerettslige reglene om tilbud og aksept. Høyesterett la etter en konkret tolkning til grunn at invitasjonen fra selskapet til aksjonæren om å tegne aksjer utgjorde et tilbud, jf. avtaleloven § 2. Aksjonæren hadde undertegnet på dette, men med følgende forbehold:

"Tilbudet forutsetter en opsjon på kjøp av ytterligere 85 000 aksjer til NOK 200; = NOK 17. 000 000,- med varighet ut året 2015."

Høyesterett fant det mest nærliggende at aksjonærens påtegning av invitasjonen til å tegne utgjorde "en aksept som ble gjort betinget ved Normans tilføyelse om opsjon".

Dersom et tilbud besvares med betingelser for aksept, er den tradisjonelle læren at det ikke foreligger en aksept, men et "avslag i forening med nyt tilbud", jf. avtaleloven § 6 første ledd. Dette har bl.a. betydning for spørsmålet om avtalemessig binding, akseptfrist og tilbakekall. Betinget aksept synes å være en ny figur i norsk avtalerett, og dommens rekkevidde på dette punktet må anses usikker. Spørsmålet ble ikke avgjørende fordi selskapet uansett hadde akseptert betingelsen.

Advokater

Hugo P. Matre
Tore Fjørtoft

Publisert

26. januar 2018