Leterefusjonsordningen og statsstøtte

Bakgrunn

Leterefusjonsordningen gir oljeselskaper som går med underskudd en mulighet til å få skatteverdien av letekostnadene utbetalt, i stedet for å fremføre underskuddet. I klage til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) av 21. august 2017 hevder Bellona at leterefusjon til selskaper som ikke er i skatteposisjon utgjør ulovlig statsstøtte. Som et ledd i innledende undersøkelser og for å vurdere om det er grunnlag for videre prosess, har ESA stilt en rekke spørsmål til Finansdepartementet. I sitt siste svarbrev av 9. februar 2018 gir Finansdepartementet en grundig redegjørelse for norske myndigheters syn om at ordningen ikke innebærer ulovlig offentlig støtte.

Etter at Norge sendte sitt svarbrev har debatten rast i media. Det har blant annet blitt hevdet at det er sannsynlig at ESA vil komme til at ordningen innebærer statsstøtte og at tilbakebetalingskravet kan beløpe seg til et tresifret antall milliarder. Vi mener at aktørene og staten har grunn til å sove godt om natten.

Leterefusjonsordningen

Et hovedmål i petroleumspolitikken er å legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv. Samtidig er det viktig at en stor andel av verdiskapingen skal tilfalle den norske stat, slik at den kan komme hele samfunnet til gode. Dette oppnås blant annet gjennom skattesystemet.

Systemet for skattelegging av petroleumsressursene bygger på reglene for ordinær bedriftsbeskatning, men er fastsatt i en egen petroleumsskattelov (lov av 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster). På grunn av den ekstraordinære lønnsomheten ved utvinning av petroleumsressurser, blir oljeselskapene i tillegg ilagt en særskatt. I 2017 er den ordinære skattesatsen 24 prosent og særskattesatsen 54 prosent. I 2018 er satsene justert til henholdsvis 23 og 55 prosent. Totalt gir dette en skattesats på 78 prosent. Totale skatteinntekter til staten i 2017 er anslått til om lag 72 milliarder 2018-kroner.

Leterefusjonsordningen ble innført i 2005 for å redusere inngangsbarrierer for nye aktører og for å legge til rette for samfunnsøkonomisk lønnsom leting. Ordningen innebærer at selskaper som går med underskudd kan velge mellom å få utbetalt skatteverdien av letekostnadene umiddelbart fra ligningsmyndighetene, eller å framføre underskuddet med rentekompensasjon til senere år når selskapet har skattbart overskudd. Når skatteverdien av letekostnader kreves utbetalt, vil kostnadene ikke være fradragsberettiget ved fremtidig ligning av selskapet.

Refusjons­ordningen gir dermed selskapene lik økonomisk verdi av skatte­fradraget og sikrer likebehandling av selskaper i og utenfor skatteposisjon.

Offentlig støtte

For at det skal foreligge offentlig støtte etter EØS-avtalen artikkel 61 må støtten (1) innebære en økonomisk fordel for mottakeren, (2) være gitt av staten eller av statsmidler i enhver form (3) være knyttet til økonomisk aktivitet (foretaksbegrepet),  (4) begunstige enkelte foretak eller produksjonen av enkelte varer eller tjenester (selektivitet), (5) vri konkurransen eller true med å vri konkurransen og (6) egnet til å påvirke samhandelen mellom EØS-landene Alle vilkårene må være oppfylt for at det skal foreligge støtte.

Kjernespørsmålet er om refusjonsordningen favoriserer enkelte foretak eller vare- og tjenestegrener (selektivitetskriteriet). I utgangspunktet faller generelle økonomiske tiltak som kommer all næringsvirksomhet til gode utenfor EØS-avtalen artikkel 61 (1). Støtteordninger som i utgangspunktet er åpne for alle, og som baserer seg på objektive, ikke-diskriminerende og etterprøvbare kriterier, vil normalt ikke favorisere enkelte foretak og derfor ikke være selektive.

På skatterettens område gjennomføres en trestegs test for å avgjøre om ordning er å anse som en selektiv fordel. For det første må det etableres et referansesystem. For det andre må det vurderes om det gis unntak som forskjellsbehandler selskap i tilsvarende faktiske og rettslige posisjoner. Og endelig må det vurderes om unntaket likevel er en naturlig og logisk del av systemet.

Leterefusjon er en integrert del av petroleumsbeskatningen. Det kan altså ikke sees på som en del av landskatteregimet, men som en særregel innenfor petroleumsskattesystemet. Reglene gir petroleumsselskaper uten skattbar inntekt rett til årlig tilbakebetaling av skatteverdien (78 %) av letekostnadene på samme tidspunkt som etablerte petroleumsselskaper med skattbart overskudd. Reglene sikrer dermed lik skatteverdi av letekostnader for petroleumsselskaper i og utenfor skatteposisjon, og er med det ikke selektiv. Til illustrasjon kan man tenke seg et «energiskatteregime» med 78 % skatt, men at bare petroleumsnæringen nøt godt av leterefusjonen. Det ville ha vært selektivt.   

Dersom ESA etter nærmere undersøkelser skulle finne at vilkårene for støtte er oppfylt er det kun fordelen, ikke alt som er betalt i refusjoner som sådan, som kan kreves tilbakebetalt. Det vil i første rekke være fordelen med at ordningen skyver økonomisk og finansiell risiko for operatører ut i tid.

Les Bellonas klage (Bellona.no)

Les FINs svarbrev til ESA (Regjeringen.no)

Advokater

Thomas Nordby
Olav Kolstad

Publisert

15. februar 2018