Ny hvitvaskingslov

Finansdepartementet fremla 16. februar 2018 forslag til ny hvitvaskingslov, som blant annet implementerer EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv. Lovforslaget medfører at reglenes anvendelsesområde utvides til nye grupper næringsdrivende, blant annet spillselskaper, og det innføres nye sanksjonsbestemmelser. I tillegg skjer det større og mindre innskjerpinger.

1. Innledning

Lovforslaget er utarbeidet av Finansdepartementet og bygger på hvitvaskingslovutvalgets utredninger NOU 2015:12 og NOU 2016:27. Forslaget gjennomfører store deler av EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv (Direktiv (EU) 2015/849) som hadde gjennomføringsfrist i EU i juni 2017. Direktivet er ennå ikke tatt inn i EØS-avtalen, og ble på en rekke punkter endret så sent som i desember i fjor. Dette er hensyntatt i lovforslaget.

Forslaget følger også opp kritikken av norsk praksis og regelverk som ble påpekt av Financial Action Task Force (FATF) i 2014, og gjennomfører Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2015/847 om såkalte"wire transfers".

Hvitvaskingsutvalgets forslag om et eget register over reelle rettighetshavere er ikke tatt med i forslaget og vil bli fulgt opp senere.

Fjerde hvitvaskingsdirektiv er et minimumsdirektiv og medlemslandene kan vedta strengere regler enn det direktivet krever. Lovforslaget innebærer på enkelte punkter slike strengere regler. 

2. Utvidet virkeområde

Lovforslaget utvider anvendelsesområde i enkelte henseender, men går likevel ikke så langt som hvitvaskingslovutvalgets forslag.

Tilbydere av spilltjenester foreslås underlagt hvitvaskingsloven i tråd med direktivet. Dette innebærer at alle spill som krever tillatelse etter lotteriloven, pengespilloven og totalisatorloven vil være omfattet, men at spill som kakelotterier, smålotterier mv. faller utenfor. I forlengelsen av dette foreslås det også at ledelsen og reelle rettighetshavere i disse foretakene underlegges egnethetskrav som blir foreslått inntatt i pengespilloven og totalisatorloven.

Skadeerstatningsselskaper er ikke omfattet av fjerde hvitvaskingsdirektiv, men har vært omfattet av gjeldende norsk hvitvaskingslov. Dette videreføres i lovforslaget.

Hvitvaskingslovutvalgets forslag om å underlegge inkassoforetak og fysisk pengetransport lovens virkeområde blir derimot ikke fulgt opp av departementet.

Departementet foreslår i motsetning til utvalget ikke at agenter av utenlandske betalingsforetak skal underlegges hvitvaskingsloven som rapporteringspliktige, men at det skal fastsettes nærmere regler for disse i forskrift, og herunder kunne gis regler om utpeking av nasjonalt kontaktpunkt.

3. Enkelte Skjerpelser av regelverket

3.1 Kundetiltak (tidl. kundekontroll)

I tråd med direktivet blir det foreslått endringer til bestemmelsen om hvilke situasjoner som utløser plikt til å gjennomføre kundetiltak. Kundetiltak erstatter samtidig gjeldende hvitvaskingslovs begrep kundekontroll. Blant annet innebærer forslaget en plikt til å gjennomføre kundetiltak for alle enkeltstående transaksjoner (kunder som rapporteringspliktige ikke har et etablert kundeforhold til) som er helt eller delvis elektroniske, "wire transfers", og som overstiger 8 000 kroner. Dette gjelder også dersom betaler og mottaker er samme person. For spillselskap vil dessuten grensen for alle enkeltstående transaksjoner være 16 000 kroner, og ikke 100 000 kroner.

Det foreslås også en skjerpelse av forenklede kundetiltak. Etter forslaget innebærer forenklede kundetiltak at kravene til bekreftelse av enkelte opplysninger kan lempes men ikke unntas, slik gjeldende regelverk i praksis tillater. Opplysningene må altså likevel innhentes.

Reglene om politisk eksponerte personer (PEP) utvides for det første slik at også personer som har høytstående stillinger i Norge omfattes. For det andre skal det vurderes om andre relevante personer enn kunden er PEP. Dette kan være reelle rettighetshavere eller personer med disposisjonsrett over kontoer. Videre er PEP etter forslaget ikke lenger tidsbestemt, og ett års-grensen er foreslått tatt ut. Bruk av forsterkede kundetiltak etter PEP-en har trådt ut av den relevante posisjonen må derfor bero på en risikovurdering.

For øvrig videreføres i hovedsak reglene om forsterkede tiltak og reglene om konsekvenser av at kundetiltak ikke kan gjennomføres.

3.2 Undersøkelser og rapportering

Forslaget endrer noe på når undersøkelsesplikten inntrer. Undersøkelsesplikten er ikke lenger koblet til mistanke om transaksjoner, men utløses i stedet av forhold som kan indikere at midler har tilknytning til hvitvasking eller terrorfinansiering. Endringen innebærer at det ikke bare er transaksjoner som kan utløse undersøkelsesplikt, men også andre forhold som kundens generelle opptreden. Samtidig blir det foreslått å flytte de forhold som i dag fremgår av hvitvaskingsforskriften § 12, til loven.

Det blir videre foreslått en egen rapporteringsbestemmelse som presiserer at rapporteringsplikten også gjelder personlig for rapporteringspliktiges styremedlemmer, ledere, ansatte og andre som utfører oppdrag på vegne av foretaket. Tilsvarende gjelder for avsløringstilbudet.

3.3 Risikobasert tilnærming og risikovurdering

Den risikobaserte tilnærmingen til hvitvaskingsarbeidet vies større oppmerksomhet og reglene gis et eget kapittel, et nytt kapittel tre. Her foreslås en egen bestemmelse om Virksomhetsinnrettet risikovurdering som stiller mer spesifikke krav til risikovurderingen av egen virksomhet, og ikke minst nytt krav om at denne vurderingen skal dokumenteres og ved behov stilles til rådighet for tilsynsmyndighetene. Det blir ikke foreslått unntak fra det nye dokumentasjonskravet, slik direktivet tillater. Bestemmelsen om rutiner blir også flyttet til nytt kapittel tre, og etter forslaget fremgår det nå eksplisitt av bestemmelsen at rutinene skal være oppdaterte.

4. Forvaltningstiltak, administrative sanksjoner og straff

Fjerde hvitvaskingsdirektiv stiller i utgangspunktet krav om at det gis hjemmel til administrative reaksjoner og sanksjoner for overtredelse av reglene, men slik at det er adgang til kun å beholde et strafferettslig sanksjonsregime. Lovforslaget går ikke inn for denne muligheten og går heller inn for å innføre administrative sanksjonshjemler parallelt med eksisterende straffebestemmelser. Disse ble opprinnelig foreslått opphevet av lovutvalget, men Finansdepartementet har altså valgt å beholde også de strafferettslige bestemmelsene. Departementet virker her å legge stor vekt på hvilke uheldige signaler det vil kunne ha å avkriminalisere brudd på hvitvaskingslovens regler, men understreker også behovet for et fleksibelt sanksjonsregime. For øvrig utvides rammen for det straffbare til også å omfatte reglene om løpende oppfølging samt brudd på forbudet mot å avsløre undersøkelser, rapportering og etterforskning.

4.1 Overtredelsesgebyrer

Det blir forslått hjemmel til å ilegge både fysiske og juridiske personer som er rapporteringspliktige overtredelsesgebyr for brudd på enkelte regler i hvitvaskingsloven. Overtredelsesgebyr foreslås også å kunne ilegges styremedlemmer, daglig leder og ansatte i rapporteringspliktige foretak personlig, forutsatt at det er utvist forsett eller grov uaktsomhet. Overtredelsesgebyr skal kunne ilegges for brudd på følgende bestemmelser, som på enkelte punkter går lenger enn minimumskravene i direktivet:

  • reglene om risikobasert tilnærming (§§ 6-8)
  • kundetiltak og løpende oppfølging (kapittel 4)
  • rapporteringspliktiges undersøkelses- og rapporteringsplikt (§§ 25 og 26)
  • plikten til ikke å gjennomføre mistenkelige transaksjoner (§ 27)
  • oppbevarings- og registreringsplikten (§ 30)
  • internkontrollen og opplæringsplikten (§§ 35 og 36)
  • reglene om utarbeidelse av risikovurderinger og rutiner (§ 35)
  • brudd på avsløringsforbudet (§ 28)

Gebyrets størrelse er begrenset i tråd med direktivet (ikke medregnet kursvariasjoner), og det skilles mellom rapporteringspliktige som er finansielle aktører og ikke. For førstnevnte er maksimalsatsen for et overtredelsesgebyr satt til 44 millioner kroner, mens for øvrige er maksimalsatsen 9 millioner.

4.2 Ledelseskarantene

Det blir foreslått å innføre en ny bestemmelse om forbud mot å ha ledelsesfunksjoner i rapporteringspliktige foretak. Bestemmelsen er ikke foreslått som en administrativ sanksjon, men et forvaltningstiltak på linje med dagmulkt og pålegg. Vurderinger av ledelseskarantene vil følgelig bygge på en fremadrettet vurdering av om vedkommende er skikket til å inneha en ledende stilling, og kan bygge på brudd på samtlige bestemmelser i loven. Forbud vil også gjelde for alle rapporteringspliktige personer og foretak, og vil ikke være begrenset til forvaltningsområdet til tilsynsmyndigheten som fatter vedtaket.

Advokater

Bjarne Rogdaberg
Klaus Henrik Wiese-Hansen
Birte Berg

Publisert

19. februar 2018