Småspareren mot banken

Høyesterett har enstemmig gitt Røeggen medhold i søksmålet mot DnB. Saken har vært omtalt som norske bankkunders hittil viktigste rettssak. Avgjørelsen har betydning for alle som selger eller gir råd om strukturerte produkter – eller som kjøper dem. Høyesterett har siste året behandlet tre saker, som samlet utkrystalliserer bankers ansvar på dette feltet.

Høyesterett, i storkammer, har enstemmig og med fulle saksomkostninger gitt Røeggen medhold i søksmålet mot DnB. Saken har vært omtalt som norske bankkunders hittil viktigste rettssak. Saken gjelder kjøp av strukturerte spareprodukter gjennom DnB i 2000. Dommen inneholder inngående konkrete drøftelser av avtalene som ble inngått mellom Røeggen og DnB og bankens informasjonsplikt.

Brudd på opplysningsplikten medførte at avtalene ble kjent ugyldige etter avtaleloven § 36. Resultatet bygger ikke på at avtalene i seg selv hadde et innhold som ga grunnlag for ugyldighet. Dommen synes dermed ikke å gi den brede presedensvirkning som Forbrukerrådet håpet på.

Avgjørelsen har betydning for alle som selger eller gir råd om strukturerte
produkter - eller som kjøper dem.

Høyesterett har siste året behandlet tre saker, som samlet utkrystalliserer bankers, det vil si selgeres og/eller rådgiveres ansvar på dette feltet. Ved siden av Røeggen-saken, har Høyesterett behandlet "Lognvik-saken" (Rt 2012 s 355) og "Fokus Bank-saken" (Rt 2012 s 1926).

NÆRMERE OM SAKEN

I 2000 investerte Røeggen til sammen kr 500 000 i to aksjeindeksobligasjoner som hadde løpetid på 6 år. Investeringen ble lånefinansiert av DnB med et fastrentelån til 7,95 % nominell rente og 8,37 % effektiv rente. Røeggen var garantert å få tilbake investert beløp ved utløpet av seksårsperioden. Avkastningen avhang av utviklingen i nærmere bestemte indekser. Dersom utvikling i indeksene var negativ eller for lav, ville det ikke bli noen avkastning. Røeggen risikerte tap ved å måtte betale renter og øvrige omkostninger uten at avkastningen dekket disse utgiftene. Indeksene sank i 6 årsperioden, Røeggen fikk ingen avkastning og dermed et relativt betydelig tap på NOK 230 000.

Røeggen gjorde blant annet gjeldende at han hadde kjøpt et produkt som var mye dårligere enn det han ble forespeilet. En viktig anførsel var at produktet hadde en lav forventet avkastning med sannsynlighetsovervekt for tap, og at banken ikke informerte godt nok om dette. Den lave forventede avkastningen skyldtes dels produktet, og dels at investeringen var lånefinansiert. I tillegg anførte Røeggen feil informasjon om hvor positivt indeksene måtte utvikle seg for at investeringen skulle nå "break even" og feil informasjon om risikoen. Røeggen hevdet at disse forholdene medførte at banken ikke oppfylte kravet til god forretningsskikk etter dagjeldende verdipapirhandellov § 9-2 og at avtalen var ugyldig etter avtaleloven § 36. I tillegg ble det anført at banken skulle frarådet Røeggen å ta opp lån for å investere i produktet i henhold til finansavtaleloven § 47.

Banken på den andre siden anførte i det vesentlige at årsaken til at Røeggen ikke tjente på avtalen, var markedsutviklingen, ikke produktets egenskaper. Det ble hevdet at avtalene var balanserte og at terskelen for revisjon etter avtaleloven § 36 er høy og markedsutviklingen ikke avvek fra det partene så som mulig.

SAKENS GANG I RETTSSYSTEMET

Saken ble først klaget inn for Bankklagenemnda (BKN) som gav Røeggen medhold (BKN-2009-1). DnB ville ikke rette seg etter avgjørelsen fra BKN, og Røeggen anla sak for Oslo tingrett. Tingretten gav Røeggen medhold (dissens), jf dom av 15.06.10. Banken anket saken til Borgarting lagmannsrett, og ved dom av 30.09.11 frifant lagmannsretten banken for Røeggens krav.

I Høyesterett ble saken først behandlet av over fire dager i oktober 2012. Saken ble da behandlet sammen med saken mot Fokus Bank. Etter at saken var ferdig behandlet, besluttet Høyesterett at saken skulle reassumeres. Høyesterett ba partene spesielt redegjøre for betydningen av feil opplysninger i prospektet som ble overlevert Røeggen, og kravet til kausalitet både i faktisk og rettslig sammenheng. Etter at saken ble reassumert, ble det deretter besluttet at saken skulle behandles på nytt, med forsterket rett med 11 dommere (mot vanlig 5).

PRINSIPPIELLE AVKLARINGER I HØYESTERETT?

Høyesterett peker på terskelen for ugyldighet etter avtaleloven § 36 og betydningen av forbrukeravtaledirektivet og avtaleloven § 36. Det påpekes at terskelen for ugyldighet er lavere etter avtaleloven § 36 enn etter det som følger av direktivet. Det uttales at direktivet gir uttrykk for et generelt syn på at forbrukere i møte med profesjonelle aktører har et særlig vern. Dette har vekt i anvendelsen av avtaleloven § 36.

Videre påpekes at kravet til god forretningsskikk som følger av verdipapirhandelen bør tillegges vekt ved vurderingen av om avtalen er ugyldig etter avtaleloven § 36. Kravet til god forretningsskikk er et offentligrettslig krav, og et brudd på et slikt krav gir ikke automatisk en avtalepart noe krav, men dette er følgelig et relevant moment i en helhetsvurdering.

BEGRENSNINGER I DOMMENS PRESEDENSVIRKNING

Høyesterett drøfter innholdet i avtalene relativt inngående. De vurderer om avtalene med det aktuelle partsforholdet har et innhold som tilsier ugyldighet etter avtaleloven § 36. Retten kommer til at så ikke er tilfelle. Dette begrenser i praksis dommens presedensvirkning. Andre klagere som har investert i tilsvarende produkter som Røeggen, og som har tilsvarende kompetanse og erfaring, kan ikke uten videre regne med å få medhold i at avtalen i seg selv er urimelig og dermed ugyldig. For å få medhold i et krav mot en bank eller aktør som har hatt en tilsvarende rolle, må det vinnes frem med andre argumenter.

I drøftelsen av om avtalen i sin helhet må settes til side som ugyldig, legger retten avgjørende vekt på at banken ikke ga korrekt og fullstendig informasjon. Verken om avkastningsmulighetene, hvilken utvikling indeksene måtte ha for å oppnå "break even" og hvilken risiko avtalen innebar. I sin helhetsvurdering la Høyesterett stor vekt på at Røeggen var en ikke-profesjonell investor mens banken er en profesjonell næringsdrivende. Det ble lagt til grunn at Røeggen ikke ville ha investert som han gjorde dersom han hadde fått korrekt og tilstrekkelig informasjon. Retten går imidlertid ikke nærmere inn på hvor alvorlige feil som må foreligge for at en slik konklusjon skal kunne trekkes.

Høyesterett går i liten grad eksplisitt inn på pliktene som rådgiver. Det drøftes ikke om en rådgivers informasjons- og veiledningsplikt hr de samme rammene som den informasjonsplikten som påligger en selger. Det er ikke klart om Høyesterett har hatt som premiss at banken bare opptrådte som selger, eller om banken også har vært vurdert som rådgiver.

TERSKELEN FOR ANSVAR OG KRAV TIL KAUSALITET

I den tidligere avgjørelsen om Lognvik, har Høyesterett uttalt at ansvar bare er aktuelt dersom informasjonen inneholder "kvalifiserte feil". Informasjonsfeilen må også ha vært avgjørende for investeringsbeslutningen.

Dette kriteriet om "kvalifiserte feil" har vært sterkt kritisert i etterkant. Blant annet fordi det synes å være et strengere vilkår enn det som følger av obligasjonsretten og kjøpsrettens regulering av informasjonsmangler. Høyesterett viser også til dette kravet i Fokus Bank avgjørelsen, men sier ikke uttrykkelig om kriteriet legges til grunn eller ei.

I Fokus Bank-saken tar Høyesterett ikke uttrykkelig stilling til kravet til kausalitet. De viser til at verdipapirhandelloven § 9-2 om informasjonsplikt, gjelder opplysninger som er egnet til å virke inn på investeringsbeslutningen, og at dette må være et minimum.

I Røggen-saken legger Høyesterett til grunn at banken må forsikre seg om at det ikke gis "misvisende eller feilaktige opplysninger om viktige forhold av betydning for investeringsbeslutningen" (avsnitt 125), og i avsnitt 129. Kravet til "kvalifisert feil" er ikke gjentatt i dagens dom fra Høyesterett. Det kan derfor ikke ses bort fra at Høyesterett nå har lagt til grunn at terskelen som ble lagt i Lognvik var for høy.

HVORDAN SIKRE AT KUNDENE FATTER EN INFORMERT INVESTERINGSBESLUTNING?

Banken må i lys av dommen etablere rutiner for å sikre utforming av informasjonsmateriell som på en tydelig og forståelig måte klargjør risikoen ved en plassering. Informasjonen, både om risiko og avkastningsmuligheter, må være tilstrekkelig nøktern, og selvsagt korrekt. Følgende uttalelse i dommen er illustrerende: "Banken burde, som profesjonell part, i større grad ha fremhevet at en fortsatt ubrutt og sterk vekst i aksjemarkedet var et usikkert scenario, og ikke nøyd seg med å bemerke dette i liten skrift i prospektet".

Det er verdt å merke seg at disse kravene er kjent fra før. Høyesteretts dom har således i begrenset grad gitt nye avklaringer av de spørsmål som oppstår i forbindelse med salg og rådgivning knyttet til finansielle produkter. Dommen synes imidlertid å være avklarende når det gjelder spørsmålet om innholdet i avtaler som denne saken gjaldt. I seg selv utgjorde det grunnlaget for ugyldighet etter avtaleloven § 36, - og til dette svarer Høyesterettretten "nei".

AVSLUTNING

Begrunnelsen for at avtalen i denne saken kjennes ugyldig er i stor grad konkret og forankret i de forhold som gjorde seg gjeldende i avtaleforholdet mellom Røeggen og DnB. Dommen har dermed begrenset prejudikatsvirkning.

I henhold til opplysninger fra Finansklagenemnda er vel 2 000 klagesaker mot om lag 40 banker stanset. Dette i påvente av dommen i Røeggen-saken. Basert på vurderingene Høyesterett har foretatt, og ikke minst på feilene som ble påvist, er det ikke gitt at andre saker skal løses på samme måte som Røeggen-saken.

Uavhengig av resultatet har denne saken, sammen med Lognvik-saken og saken mot Fokus Bank, medført et økt fokus på banker og finansinstitusjoners rådgivnings- og produktansvar.

 

Kompetanseområder

Advokater

Bjarne Rogdaberg

Publisert

25. mars 2013