Digitale rettsaker - noe klienter bør velge?

Norwegian

Newsletter

Published 11 November 2020
News image

Omveltningene som følge av koronaviruset har også bredt seg til domstolene. Dette har ledet til at saker utsettes eller til at det besluttes skriftlig saksbehandling, men også til at rettssaker gjennomføres digitalt som fjernmøte. Schjødt har nå gjennomført flere slike digitale saker og vil her gjøre rede for erfaringene så langt og om dette er noe klienter bør velge fremfor utsettelse.

I mai 2020 var to advokater i Schjødt prosessfullmektiger i en fire ukers ankeforhandling for Borgarting lagmannsrett. Saken gikk mot staten, representert ved regjeringsadvokaten, og den var forent med en annen sak hvor klienten var representert ved et annet advokatfirma.

Først besluttet lagmannsretten at saken måtte utsettes på grunn av de ekstraordinære omstendighetene, men så ble det stilt spørsmål om aktørene var villige til å avholde ankeforhandlingen som digitalt fjernmøte. Schjødt var skeptisk til dette og hvorvidt en slik gjennomføring kunne være forsvarlig i en så omfattende og komplisert sak. På den annen side kunne en utsettelse føre til at saken ble 1-2 år forsinket. Alle aktørene aksepterte derfor gjennomføring som fjernmøte, men med mulighet for å avbryte om det ikke ble ansett forsvarlig.

Nå er ankeforhandlingen gjennomført, og erfaringene var – overraskende nok - tilnærmet utelukkende positive.

I Schjødt rigget vi vårt auditorium til en tilnærmet tro kopi av en rettssal, med "talerstol" og benker. Vi hadde kamera rettet mot prosessfullmektigene i front, samt to store skjermer som viste de andre aktørene. Lagdommerne satt i en stor sal i Borgarting lagmannsrett, med kapper, noe som ivaretok det formelle og som ga reelt inntrykk av en ordinær ankeforhandling. Øvrige aktører brukte ikke kapper. Regjeringsadvokaten og det andre advokatfirmaet befant seg på sine respektive kontorer, rigget på tilsvarende måte som i Schjødt.

Partene logget seg på slik domstolen hadde instruert, og da var alle aktørene til stede med lyd og bilde. Systemet var satt opp slik at den som snakket kom opp med stort bilde på skjermen, mens alle øvrige var små. De som ikke hadde ordet, mutet mikrofonen for å unngå forstyrrelser. Alle partene hadde sakspapirene, faktisk og rettslig utdrag og disposisjoner på iPad, hvor den som hadde ordet gjorde rede for hva som skulle slås opp.

Dette fungerte utmerket. Med noen få unntak var lyd og bilde klart, godt og direkte uten hakking eller forsinkelser. Man fikk opplevelsen av å være i samme rom, men med fordelen av å være på kontoret om noe skulle sjekkes, om det var behov for å konferere andre advokater i pauser osv. Det var også en fordel at vi med mutet mikrofon kunne diskutere saken oss imellom imens en annen aktør hadde ordet. I tillegg sparte partene noe tid ved å ha rettssalen i eget hus.

Også parts- og vitneforklaringer fungerte godt. Partenes vitner møtte på det advokatkontoret som hadde påberopt dem og avga forklaring der, med kameraet innstilt slik at de andre advokatene både kunne se advokaten som stilte spørsmål og den som forklarte seg. Et vitne og en sakkyndig forklarte seg via link sitt eget kontor, uten at det bød på problemer.

Vi hadde trodd krysseksaminasjon ville by på utfordringer, men også det viste seg å fungere bra fordi lyd og bilde var klart og direkte, slik at gjennomføringen lå nært opptil hva som ville vært tilfelle i en rettssal.

Denne ankeforhandlingen var en pilotsak i Norge, da det ikke tidligere har vært gjennomført så omfattende saker som fjernmøte, og erfaringene var altså positive. Schjødt har gjort tilsvarende erfaringer i andre mindre saker og i rettsmeklinger, og også andre melder om gode erfaringer med gjennomføring av rettssak som fjernmøte. At dette fungerer etter hensikten, ser man også ved at Høyesterett i disse dager gjennomfører plenumssaken om klimasøksmålet som digitalt fjernmøte.

Vår erfaring tilsier altså at man ikke trenger å være skeptisk om det foreslås eller besluttes at en rettssak skal gjennomføres som fjernmøte. Tvert om kan dette være hensiktsmessig, særlig om det er tale om mindre og ukompliserte saker og alternativet er en lang utsettelse. Også større rettsforhandlinger kan være egnet, slik vi opplevde, og slik man ser av plenumssaken i Høyesterett.

Samtidig er det klart at visse sakstyper ikke egner seg for fjernmøte, for eksempel om det er en komplisert teknisk sak hvor man er avhengig av at dommerne får med seg og forstår komplekse detaljer, om det er fysiske bevis som må fremvises og forklares eller der vitneavhør og troverdigheten av disse er helt avgjørende.

Vår erfaring så langt er derfor at digitale rettssaker kan fungere fint, men at dette ikke gjelder alle saker. For enhver sak hvor fjernmøte kan være aktuelt må det derfor foretas en grundig og konkret vurdering av hvorvidt den er egnet for dette eller ikke.