Høyesterett gir innleide arbeidstakere rett til selskapsbonus

Norwegian

Newsletter

Published 15 December 2020
News image

Høyesterett avsa den 2. november i år dom i den såkalte Semco-saken, som omhandlet spørsmålet om innleides rettigheter til selskapsbonus. Høyesterett fastslår enstemmig i avgjørelsen at også innleide arbeidstakere vil kunne ha krav på selskapsbonus, og avgjørelsen innebærer følgelig en prinsipielt viktig avklaring av et spørsmål som til nå har berodd på tvil, og vil få betydning for samtlige parter i innleiekonstellasjonen.

Skrevet av Vilde Viktoria Fagerbakke

Semco-saken omhandlet to arbeidstakere som var ansatt i bemanningsforetaket Semco Maritime AS, men som over flere år var blitt utleid til BP Norge AS, senere Aker BP ASA. Arbeidstakerne ble lønnet i henhold til samme tariffavtale som de ansatte i Aker BP. De to arbeidstakerne fikk imidlertid ikke bonus på lik linje som fast ansatte og lærlinger i Aker BP. Bonusordningen i Aker BP var i hovedsak knyttet til selskapets måloppnåelse og resultater, og til de ansattes samlede innsats gjennom opptjeningsåret. Bonusordningen knyttet seg således ikke til individuelle resultater og prestasjoner.

Som følge av EUs vikarbyådirektiv, ble det i 2013 innført et krav om likebehandling av innleide arbeidstakere i norsk rett, jf. arbeidsmiljøloven § 14-12 a første ledd. Likebehandlingskravet innebærer i korte trekk en forpliktelse for bemanningsforetaket til å sørge for at arbeidstakerne som leies ut sikres minst de samme lønns- og arbeidsvilkår som arbeidstakerne ville fått ved en direkte ansettelse hos innleier for å utføre samme arbeid. I dette ligger blant annet et krav om at arbeidstakerne skal likebehandles med innleiers ansatte når det gjelder "lønn". Hva som er omfattet av lønnsbegrepet har imidlertid vært uklart siden implementeringen i 2013, og det har over lengre tid vært diskutert om lønnsbegrepet omfatter bonus på selskapsnivå, selv om bonusen ikke knytter seg til den enkeltes innsats og prestasjoner. Spørsmålet for Høyesterett var følgelig om selskapsbonusen var "lønn" i henhold til arbeidsmiljøloven § 14-12 a første ledd bokstav f, med den følge at den dermed var omfattet av kravet til likebehandling.

Høyesterett foretok først en grundig vurdering av om selskapsbonuser generelt er omfattet av lønnsbegrepet. I lys av det sentrale rettskildene på området kom Høyesterett til at selskapsbonus også vil kunne være omfattet av lønnsbegrepet, så lenge bonusen er "vederlag for arbeid". Høyesterett presiserte at dette utgangspunktet gjelder uavhengig av om det er tale om en bonus som utmåles på individuelt nivå, eller på gruppe- eller virksomhetsnivå. Det sentrale er om bonusen er ment å kompensere for arbeidsinnsats. Høyesterett slo videre fast at formålet om å sikre en reell likebehandling utgjør et sentralt moment i fortolkningen av lønnsbegrepet, og gjentok med dette det utgangspunktet som ble utpenslet av Høyesterett i Manpower-saken i 2018.

I lys av de generelle vurderingene Høyesterett foretok av generelle bonusordninger, fant Høyesterett at bonusordningen i Aker BP var omfattet av lønnsbegrepet, og følgelig at Semco var forpliktet til å etterbetale bonus til de to arbeidstakerne. Høyesterett la vekt på at bonusordningen i Aker BP var en form for resultatlønnsordning og en del av det samlede systemet for vederlag for arbeid.

Høyesteretts avgjørelse i Semco-saken vil få betydning for både bemanningsforetakene og for virksomheter som benytter seg av innleid arbeidskraft. Bemanningsforetakene vil som pliktsubjekt etter likebehandlingsregelen kunne få økte lønnskostnader der de leier ut arbeidstakere til virksomheter med bonusordninger, gitt at den konkrete bonusen kan anses som "vederlag for arbeid". For det tilfellet at bemanningsforetaket skulle misligholde sine lønnsforpliktelser, vil innleievirksomhetene kunne bli ansvarlige for utbetaling av blant annet bonus i henhold til solidaransvaret i arbeidsmiljøloven § 14-12 c.   

Vår partner Martin Jetlund og advokatfullmektig Vilde Fagerbakke har kommentert dommen for Juridika, som er Universitetsforlagets avdeling for juridisk litteratur. Kommentaren kan leses her.