Motregning med foreldede krav

Norwegian

Newsletter

Published 16 September 2021
News image

En ny høyesterettsdom avsagt 25. mai 2021 (HR-2021-1106-A) gir veiledning om vilkårene for å motregne med foreldede krav. I saken vant en gruppe hytteeiere frem med at deres foreldede krav på refusjon av ulovlig innbetalt innfestingsavgift, kunne motregnes i bortfesternes årlige krav på festeavgift. Dommen gir veiledning om forståelsen av når krav "oppstår" i løpende avtaleforhold. Konsekvensen av dommen kan være at det for fremtiden blir vanskeligere å motregne med foreldede krav i oppsigelige leie-, drifts- og forvalterforhold.

Av Marit Aarsland Loe

Bakgrunn for regelen om motregning med foreldede krav i løpende avtaleforhold

Etter norsk rett må et krav om betaling av penger som hovedregel gjøres gjeldende mot skyldneren innen tre år etter at kravet er oppstått. Gjøres ikke kravet gjeldende innen fristen, vil kravet som utgangspunkt falle bort som foreldet. Denne treårige foreldelsesfristen tvinger den som har et krav til sikre seg betaling innen rimelig tid. Fordelen med dette er at betalingsforpliktelser holdes forholdsvis aktuelle. Foreldelseslovens bestemmelser er imidlertid rigide og med få unntak, og kan av den grunn kunne gi utslag som i enkelttilfeller fremstår urimelige.

Foreldelsesloven har enkelte regler som skal avbøte på dette. Én av disse er foreldelsesloven § 26 bokstav b som oppstiller en særregel om at foreldede krav i visse gjensidige forhold kan nyttes til motregning. Regelen er typisk aktuell i langvarige og løpende avtaler, og skal hindre at den ene parten kan kreve sitt uten samtidig å yte det den andre parten har krav på.

Dersom foreldelsesloven § 26 bokstav b kommer til anvendelse, vil kreditor til det foreldede kravet kunne trekke det skyldige beløpet fra sin egen betalingsforpliktelse overfor skyldneren. Kreditor kan ikke gjøre det foreldede kravet gjeldende alene og kreve at debitor gjør opp kravet gjennom en kontantbetaling til kreditor, men det foreldede kravet kan brukes defensivt til å redusere egen forpliktelse. Kreditor oppnår dermed indirekte dekning av sitt krav, selv om dette er foreldet. For å unngå begrepsmisforståelser videre, benevnes debitors krav heretter som hovedkravet, og kreditors foreldede pengekrav som motkravet. Videre vil vi betegne kreditor for hovedkravet som "hovedkravshaver", og debitor som "motregneren".

Vilkårene for retten til motregning

Retten til motregning med foreldede krav fordrer at lovbestemmelsens to vilkår er oppfylt:

  • For det første må både hovedkravet og motkravet springe ut av samme rettsforhold. Dette vil typisk være tilfellet der kravene springer ut av én og samme avtale, eksempelvis en avtale om leie av lokaler der leietaker og utleier har krav mot hverandre med grunnlag i leieavtalen. Vilkåret favner imidlertid også noe bredere, og vil kunne være oppfylt dersom det på annen måte kan påvises et visst tilknytningsforhold mellom hovedkravet og motkravet.
  • For det andre kreves det at hovedkravet oppstod før motkravet ble foreldet. Det har rådet noe usikkerhet om hvordan dette vilkåret skal forstås, særlig der kravet knytter seg til et løpende avtaleforhold. For når oppstår egentlig et krav? Vi kan bruke festeavtalen som eksempel for å illustrere de ulike tolkningsmulighetene; er det riktigst å si at bortfesterens fremtidige krav på festeavgift oppstod allerede ved inngåelse av festeavtalen, suksessivt ettersom festetiden skred fremover, ved forfall av de enkelte betalingsterminene, eller kanskje et annet tidspunkt? Dette spørsmålet var sakens kjerne for Høyesterett i dommen som ble avsagt i mai i år.

Nærmere om Høyesteretts vurderinger

Det er ikke lenge siden Høyesterett sist vurderte spørsmålet om når et krav skal anses for å ha oppstått i relasjon til foreldelsesloven § 26 bokstav b. I en tidligere dom fra 2019 oppsummerer Høyesterett sin forståelse slik:

"Oppsummert synes uttrykket «er oppstått» i foreldelsesloven § 26 bokstav b generelt å innebære at det ved vurderingen av når en fordring oppsto, må ses hen til stiftelsesgrunnlaget, formålet med bestemmelsen – beskyttelse av en forventet motregningsposisjon – og om det foreligger en rettslig begrunnet betalingsforpliktelse, hvor debitors handlingsrom er begrenset. Det er ikke avgjørende at fordringen ikke er fullstendig, er betinget, omtvistet eller ikke er endelig fastslått. I de tilfellene hvor en avtale uttømmende regulerer partenes rettigheter og plikter, vil partenes valgfrihet og kontroll med fordringene være begrenset allerede ved avtaleinngåelsen. Tilknytningen mellom debitor og kreditor kan da tilsi at fordringen må anses oppstått på avtaletidspunktet. I andre løpende forhold, som partene ikke er forpliktet til å videreføre, vil det kunne være annerledes."[1]

Høyesterett skisserer her et utgangspunkt om at krav som springer ut av avtaler vil måtte anses oppstått på det tidspunktet avtalen ble inngått.

I den nye Høyesterettsavgjørelsen som kom i mai i år, gjentas dette som et utgangspunkt, men Høyesterett utbroderer i tillegg nærmere om når dette utgangspunktet ikke gjelder. Høyesterett tar utgangspunkt i at vilkåret må tolkes i lys av det hensyn bestemmelsen søker å verne. Det er kun de som har en beskyttelsesverdig forventning om å kunne benytte sine krav til motregning, som skal vernes av bestemmelsen.

En forventning om å kunne motregne forutsetter at det finnes et hovedkrav man kan motregne i. En slik beskyttelsesverdig forventning oppnås først når motregneren er sikker på at han vil være rettslig forpliktet til å betale hovedkravet. Hvis betalingsforpliktelsen etter hovedkravet fremstår som en betinget teoretisk fordring, er motregnerens forventning om å kunne motregne svakere fundert og også mindre beskyttelsesverdig. Hovedkravet kan fremstå som en betinget teoretisk fordring dersom hovedkravshaveren selv kan styre om betalingsforpliktelsen blir aktuell eller ikke. I avsnitt 46 skriver førstvoterende at:

" [I] løpende kontraktsforhold der vederlaget opptjenes suksessivt, som for eksempel i tjeneste- og leieforhold, vil det stå sentralt om opptjening av hovedkravet er betinget av forhold som ligger utenfor motregnerens kontroll. Ofte vil dette bero på om avtaleforholdet er oppsigelig."[2]

Det sentrale er hvorvidt hovedkravet er betinget av forhold utenfor motregnerens kontroll for å anses hovedkravet oppstått på avtaleinngåelsestidspunktet. For å belyse dette med et eksempel, kan vi tenke oss situasjonen der en leietaker med et foreldet erstatningskrav mot utleier ønsker å motregne dette kravet mot utleiers løpende krav på leie som da vil utgjøre hovedkravet. Dersom det løpende leiekravet ikke kan rådes over av noen av partene eller kun kan rådes over av motregneren, skal hovedkravet anses oppstått allerede ved avtaleinngåelsen. Kan imidlertid leiekravet rådes over av utleier, anses leiekravet ikke oppstått ved avtaleinngåelsen.

Sistnevnte vil typisk være tilfellet der man har inngått en oppsigelig avtale. Utleier (hovedkravshaver) med oppsigelsesadgang vil kunne styre lengden på leieforholdet og da også sitt eget krav på fremtidige leieinntekter. I disse tilfellene har ikke leietaker (motregneren) hatt en berettiget forventning om å skulle måtte betale fremtidig husleie gjennom hele leieperioden, da det på avtaletidspunktet ikke vites hvor lenge det løpende avtaleforholdet vil bestå.

Hadde utleier (hovedkravshaveren) imidlertid ikke hatt en slik adgang til å styre kontraktsforholdet utvikling frem i tid, ville leietaker (motregneren) derimot kunnet være sikker på at kravet om leie ville bli fremsatt av utleier gjennom hele den avtalte leieperioden. Dersom leietaker (motregneren) selv hadde hatt rett til oppsigelse, vil leietakerens forventning være at leietakeren kan styre om hovedkravet aktualiseres eller ikke. Det er denne forventningen til at hovedkravet vil fremsettes, eller at dette i alle fall er opp til motregneren å avgjøre, som lovbestemmelsen søker å verne.

Der andre enn motregneren kan råde over betingelsene for om hovedkravet vil gjøres gjeldende, forstår vi Høyesterett slik at hovedkravet skal anses å oppstå samtidig med hovedkravshaverens mottakelse av motytelsen til hovedkravet i form av disponering av leieobjektet, mottak av tjenester mv.  Hovedkravet anses i disse tilfeller oppstått gjennom en form for suksessiv opptjening basert på prinsippet om ytelse mot ytelse.

Hvilken generell betydning har høyesterettsavgjørelsen?

Ved å tydeliggjøre nyansene i vilkåret om når hovedkravet må ha oppstått, har Høyesterett synliggjort at adgangen til å motregne med foreldede krav er mindre i oppsigelige avtaleforhold enn i de uoppsigelige. Uten at Høyesterett nevner konkrete eksempler, legges det opp til at også andre betingelser vil kunne tenkes å få betydning for om et krav anses oppstått på avtaleinngåelsestidspunktet eller ikke. For eksempel, dersom man legger Høyesteretts argumentasjon til grunn, vil krav etter opsjonsavtaler typisk være betinget på en slik måte at det ikke er nærliggende å knytte sikre forventninger til at kravet vil gjøres gjeldende. 

Som vårt eksempel og Høyesteretts sitat over viser, kan dommen ha overføringsverdi også til andre løpende gjensidige avtaleforhold. Foreldelseslovens bestemmelser gjelder for alle pengekrav, og særregelen om motregningsadgang i foreldelsesloven § 26 bokstav b kan være aktuell i alle saker og avtaleforhold der motkravet og hovedkravet springer ut av samme rettsforhold. Bestemmelsen er særlig praktisk i langvarige kontraktsforhold. For eksempel vil dommen kunne gi retningslinjer dersom det oppstår spørsmål om motregning med foreldede krav i leieforhold eller for eksempel mellom partene i drifts- og forvaltningsavtaler.

Der hovedkravshaver kan råde over betingelsene for om hovedkravet vil gjøres gjeldende, typisk i form av en oppsigelsesrett, vil vilkårene for motregning etter foreldelsesloven § 26 bokstav b kun unntaksvis være oppfylt. Årsaken til dette er at motregning forutsetter at det finnes et hovedkrav som er opptjent før motkravets foreldelse, men som ennå ikke er blitt betalt på det tidspunkt det er aktuelt å motregne. I et løpende oppsigelig leieforhold vil gjerne omfanget av potensielle hovedkrav som oppfyller disse betingelsene, være begrenset. Levetiden til slike krav er typisk ganske kort; basert på Høyesteretts argumentasjon må det antagelig legges til grunn at kravet på leie oppstår suksessivt etter hvert som lokalene (fortsatt) stilles til leietakers disposisjon, og når kravet først har oppstått vil dette typisk forfalle ganske kort tid i etterkant, kanskje bare noen få uker eller måneder. Det vil gjerne kun eksistere ett slikt krav om gangen, og beløpsmessig vil også motregningsadgangen være begrenset av størrelsen på dette hovedkravet. Dermed er adgangen til motregning i praksis også begrenset i slike avtaleforhold. Etter Høyesterettsdommen fremgår det derfor nå tydeligere at det kan være vanskeligere å motregne med foreldede krav i oppsigelige leieforhold enn i uoppsigelige.

 

[1] HR-2019-1662-A, avsnitt 71
[2] HR-2021-1106-A, avsnitt 46