Ny dom om forurensningsansvar

Norwegian

Newsletter

Published 15 June 2021
News image

Hålogaland lagmannsrett har nylig avsagt en dom (LH-2020-171678) om forurensningsansvar i en sak mellom A/S Pellerin, STG 25 AS og ST1 Norge AS. Lagmannsretten kom til at ST1 Norge AS måtte betale flere millioner i erstatning for forurenset grunn, og at ansvaret omfattet tilstandsklasse 2-5. Saken gjelder tolkning av et konkret kontraktsrettslig forurensningsansvar, men dommen er også av interesse for spørsmålet om hvilken betydning myndighetenes krav til tilstandsklasser generelt har, eller bør ha, ved tolkning av et kontraktsrettslig forurensningsansvar. Betydningen av tilstandsklasser kan i denne sammenheng gi store utslag i hva som utgjør et berettiget erstatningskrav eller rekkevidden av et opprydningsansvar.

Av Marit Krey Ludviksen og Martin Støren

Sakens bakgrunn

Saken har sitt utspring i et leieforhold mellom A/S Pellerin (utleier) og Norske Shell AS (leietaker) som fant sted i perioden mellom 1966 og 2014. I leieperioden hadde Shell benyttet eiendommen til bensinstasjon, og ved tilbakeleveringen av eiendommen i 2014 ble det oppdaget forurensning i grunnen. Det ble også oppdaget ytterligere forurensning i forbindelse med utviklingen av eiendommen i 2018.

I henhold til den opprinnelige leieavtalen mellom partene, var Shell ansvarlig for forurensning som hadde oppstått etter inngåelsen av leieforholdet i 1966, og som påviselig skyldtes deres virksomhet. I forlengelsen av dette skulle Shell dekke nødvendige og dokumenterte kostnader ved håndtering av slik forurensning. I henhold til tilbakeleveringsavtalen som ble inngått i 2014, skulle leietaker også være ansvarlig for fremtidig funn av forurensning på eiendommen.

Det kontraktsrettslige ansvaret til Shell i henhold til hovedleieavtalen og tilbakeleveringsavtalen ble transportert til ST1 Norge AS ("ST1") i 2014. Eiendommen ble overført til STG 25 AS i 2018.

I forbindelse med utviklingen av eiendommen i 2018, krevde Pellerin og STG 25 AS at ST1 skulle dekke merkostnadene ved håndteringen av forurensningen. ST1 bestred ikke at de hadde et kontraktsrettslig forurensningsansvar, men anførte at ansvaret bare omfattet merkostnader for håndtering av masser i tilstandsklasse[1] 4-5. Til støtte for sitt syn, argumenterte ST1 med at eiendommen var regulert til sentrumsformål, og at Miljødirektoratets veileder TA-2553/2009 tilsa at masser i tilstandsklasse 2-3 kunne bli liggende på eiendommen. ST1 mente at det derfor ikke var noen forurensningsfaglig begrunnelse for å fjerne tilstandsklasse 2-3. Pellerin og STG 25 AS på sin side mente at leieavtalen ikke inneholdt noen begrensinger hva gjaldt tilstandsklasser, og at ST1 følgelig var ansvarlig for all forurensning.

Ettersom partene ikke kom til enighet, ble det på vegne av Pellerin og STG 25 AS tatt ut søksmål mot ST1 med krav om at de skulle dekke samtlige merkostnader til håndteringen av forurensningen. Spørsmålet for tingretten var hvor langt det kontraktsrettslige ansvaret til ST1 rakk, og om ansvaret var begrenset til å bare gjelde tilstandsklasse 4 og 5. Tingretten kom til at leieavtalen ikke inneholdt noen begrensninger hva gjelder tilstandsklasser, og at ST1 var ansvarlig for all forurensning. Langmannsretten var i all hovedsak enig i tingrettens vurdering og forkastet anken.

Nærmere om lagmannsrettens vurderinger av betydningen av tilstandsklasser

Både tingretten og lagmannsretten la til grunn at ST1 var nærmest til å bære risikoen for at kravene til tilstandsklasser ikke var regulert i avtalen.

Dette skiller seg fra en tidligere dom, LH-2019-9460 (Circle K-saken), hvor lagmannsretten kom til at grenseverdiene i Miljødirektoratets veileder var avgjørende for forurensningsansvaret og at et eventuelt ansvar utover dette måtte presiseres i avtalen. Circle K-saken gjaldt krav om erstatning for forurensning i en sak mellom Circle K Norge AS og Tromsø Kulkran AS. Spørsmålet for lagmannsretten var om Circle K Norge AS som leietaker hadde påtatt seg ansvar for opprydding av forurensning i fjell. Videre var spørsmålet hva det nærmere omfanget av ansvaret var. Lagmannsretten kom til at Circle K Norge AS hadde påtatt seg slikt ansvar i henhold til avtalen mellom partene, men at ansvaret var begrenset til tilstandsklassene som overskred normverdiene for eiendommens arealformål. Lagmannsretten viste blant annet til at et ansvar for sanering av all forurensning ville avvike så mye fra myndighetenes krav at Tromsø Kullkran AS var nærmest til å sørge for en nødvendig presisering av dette i avtalen.

En viktig forskjell mellom Circle K-saken og saken mellom Pellerin, STG 25 AS og ST1, er at partene i førstnevnte sak konsekvent hadde forholdt seg til tilstandsklassene, og at lagmannsretten derfor gjorde det samme i sin vurdering. Samme resultat må derfor nødvendigvis ikke legges til grunn i andre forurensningssaker.

I saken mellom Pellerin, STG 25 AS og ST1 bemerket lagmannsretten blant annet at myndighetenes terskel hva gjelder tilstandsklasser, ikke er avgjørende for avtaletolkning om forurensningsansvar, men at også andre hensyn, slik som hensynet til miljø, økonomi og praktiske forhold kan spille inn i vurderingen. Videre uttalte lagmannsretten at en slik terskel ikke i seg selv innebærer at det mangler forurensningsfaglige grunner til å fjerne masser i tilstandsklasse 2 og 3. Lagmannsretten mente at det like gjerne kan bety at miljøhensyn har måttet vike for andre interesser, og at partene uansett står fritt til å avtale et strengere ansvar enn det som eventuelt måtte følge av forurensningsloven.

Det ovennevnte viser at myndighetenes krav til tilstandsklasser ikke nødvendigvis er avgjørende ved tolkning og fastleggelse av et kontraktsrettslig forurensningsansvar. Lagmannsrettsdommen i saken mellom Pellerin og ST1 viser at ordlyden i den enkelte kontrakt naturligvis har betydelig vekt, men at ansvaret også bør tolkes i lys av andre hensyn som gjør seg gjeldende. Dersom for eksempel en miljøsanering i henhold til myndighetenes krav medfører begrensninger i fremtidige og planlagte utbyggingstiltak, kan dette også gi tolkningsbidrag og spille inn i vurderingen av ansvarets innhold og omfang.

Det nærmere innholdet i et kontraktsrettslig forurensningsansvar vil imidlertid variere fra sak til sak, og hvilke hensyn som skal vektlegges vil dermed også kunne variere. Dette illustreres blant annet av lagmannsrettens ulike konklusjoner i de to nevnte sakene.

Det overordnede budskap med denne artikkelen er at myndighetenes krav til tilstandsklasser ikke trenger å være avgjørende ved tolkning av et kontraktsrettslig forurensningsansvar. 

Artikkelforfatterne prosederte saken for Pellerin i tingretten og lagmannsretten. Dommen er ikke påanket og er rettskraftig.

 

[1] Tilstandsklassene gir uttrykk for hvilken helsefare som kan forbindes med ulike miljøgifter i jord, og er nærmere presisert i miljødirektoratets veileder TA-2553/2009. Tilstandsklassene brukes blant annet til å angi grenser for hvilke nivåer av miljøgifter som kan aksepteres i grunn ved ulik arealbruk, og de kan si noe om hvor forurenset et område er. I henhold til TA-2553/2009 kan jordas innhold av miljøgifter klassifiseres i tilstandsklasse 1-5, hvorav tilstandsklasse 1 tilsvarer meget god tilstand og tilstandsklasse 5 tilsvarer svært dårlig tilstand.