Ny dom fra Høyesterett om virksomhetsoverdragelse

Høyesterett avsa 4. desember 2017 en ny dom om virksomhetsoverdragelse, HR-2017-2277-A. Dommen gjelder spørsmål om arbeidsmiljølovens regler om virksomhetsoverdragelse kommer til anvendelse der en person med rett til brukerstyrt personlig assistanse bytter leverandør av tjenesten. Dommen bekrefter tidligere rettstilstand knyttet til virksomhetsoverdragelse. Faktum i dommen er spesielt, hvilken begrenser dommens prinsipielle betydning. Som tidligere, anses terskelen for at enhetsvilkåret skal anses oppfylt lav. Dommen gir noen interessante føringer knyttet til enhetsvilkåret.

Bakgrunn

Ved virksomhetsoverdragelse overføres arbeidsforholdet til arbeidstakerne som omfattes av virksomhetsoverdragelsen automatisk til ny arbeidsgiver. For at det skal foreligge en virksomhetsoverdragelse i arbeidsmiljølovens forstand må det:

  • foreligge en overføring av virksomhet til ny arbeidsgiver på grunnlag av kontrakt eller ved sammenslåing av virksomheter;
  • overføringen må gjelde en selvstendig økonomisk enhet;
  • den videreførte virksomheten må i det vesentlige være den samme som før overføringen, slik at identiteten er bevart

Bruker (B) av brukerstyrt personlig assistanse (BPA) valgte å bytte leverandør av BPA-tjenestene. B hadde fire faste assistenter, heriblant A, og én tilkallingsassistent. Kommunen sa opp avtalen med tidligere leverandør Uloba – Independant Living Norge SA (Uloba) og inngikk i stedet avtale med Aleris Ungplan & BOI AS (Aleris). Uloba sa opp assistentene som tidligere hadde arbeidet for B. Alle de faste assistentene ble ansatt i Aleris som brukerstyrte personlige assistenter for B, med unntak av A. A reiste på denne bakgrunn søksmål med krav om overføring av sitt arbeidsforhold til Aleris på grunnlag av virksomhetsoverdragelse. Det var ikke omtvistet at vilkåret om grunnlaget for overføringen var oppfylt.

Enhetsvilkåret

Høyesterett la til grunn et utgangspunkt om at det avgjørende for om overføringen anses for å gjelde en økonomisk enhet, er om virksomheten før overføringen var en organisert helhet av personer og aktiva som gjorde det mulig å utøve en økonomisk aktivitet med et selvstendig formål.

I vurderingen av om BPA-tjenesten til B utgjorde en selvstendig økonomisk enhet, la Høyesterett særlig vekt på brukerstyringen som lå til grunn for BPA-ordningen, både med hensyn til faktisk organisering og juridiske rammer. Domstolen pekte blant annet på at B hadde avgjørende innflytelse ved ansettelsen av sine assistenter, han lærte dem opp, hadde det daglige arbeidsgiveransvaret og den praktiske arbeidsledelsen. Arbeidsstedet var Bs bolig eller der han oppholdt seg og arbeidstiden ble avtalt med B. B ble ansett for å ha en funksjon som daglig leder.

Høyesterett fant at brukerstyringen som var lagt til grunn i As arbeidsavtale, begrenset arbeidsgivers styringsrett. Arbeidsgiver kunne som utgangspunkt ikke pålegge A å arbeide for andre brukere eller å utføre andre arbeidsoppgaver.

Høyesterett kom til at Bs BPA-ordning var en egen organisatorisk enhet.

Høyesterett avviste at brukerstyringen og Bs funksjon som daglig leder ikke kunne danne grunnlag for en relevant organisatorisk avgrensning, fordi B ikke var en del av Uloba, ettersom domstolen anså B knyttet til Uloba med et avtalefestet ansvar for den daglige ledelsen i enheten. Høyesterett fant at det heller ikke var diskvalifiserende at A inngikk i kundebedriftens organisasjon, i dette tilfellet hos B.

Høyesterett kom til at det ikke var avgjørende at sentrale støttefunksjoner til BPA-enhetene (f.eks. kvalitetssikring, regnskapsføring, fakturering og lønnsutbetaling) ble utført av Uloba. Domstolen la avgjørende vekt på at substansen i BPA-tjenestene var assistentenes regelmessige bistand til brukeren, og støttefunksjonene utgjorde en helt begrenset del av Ulobas samlede tjenesteytelse.

På denne bakgrunn anså Høyesterett BPA-enheten for å utgjøre en operasjonell enhet, slik at enhetsvilkåret var oppfylt.

Identitetsvilkåret

Høyesterett anså arbeidskraften for å være den dominerende innsatsfaktoren i BPA-tjenesten til B.

Ettersom tre av fem assistenter, hvorav alle de faste med unntak av A, hadde fått fortsatt ansettelse i Aleris som brukerstyrt personlig assistent for B, var størstedelen av arbeidsstokken overtatt av Aleris. På denne bakgrunn fant Høyesterett at også identitetsvilkåret var oppfylt. Fremgangsmåten som ble benyttet for å avslutte As arbeidsforhold var feil. Heller enn å bytte tjenesteleverandør og ansette alle tidligere faste ansatte med unntak av A, burde Uloba gått til oppsigelse av A.

Advokater

Martin Jetlund
Trond Stang
Magnus Lütken

Publisert

19. desember 2017